Mer ubehag fra Østerrike

(Cannes): I fjor var det Markus Schleinzer som fikk publikum i Cannes til å vri seg i kinosetene med sin uutholdelige skildring av en pedofil overgriper i Michael. Året før var det Gullpalmevinner Michael Haneke som hentet frem enda en rystende historie fra et av Østerrikes dulgte førkrigskapitler i Det hvite båndet.

Ulrich Seidl har heller ikke ligget på latsiden: han deltok i Cannes i 2007 med Import/Export, der han med nådeløs presisjon skildret menneskehandel i dagens Europa og hvordan også vi er implisert i den. Det som ofte kjennetegner hans tilnærming er bruk av amatørskuespillere som spiller seg selv i omgivelser de kjenner, og på den måten bryter ned skillet mellom fakta og fiksjon.

Det har gjerne resultert i virkelighetsnære, sterke bilder og debatt rundt virkemidlene han bruker. Han er blant de fremste eksponentene innen den såkalte hybridfilmen.

Sugar Mamas

I hans nyeste film, Paradise: Love, som deltar i hovedkonkurransen i Cannes, går han enda lenger i sin utforskning av virkeligheten. Resultatet er en film som under premièren fremkalte festivalens første tilløp til buing, selv om applausen var mest hørbar. Filmen er den første i Seidls trilogi om tre søkende kvinner i dagens Europa. Vi møter 50-åringen Teresa fra Wien som reiser til Kenya som sexturist. Som i Heading South fra 2005, er det middelaldrende, ressurssterke kvinner fra Europa som velger å kjøpe sex på strendene i Kenya, der de blir kalt for «Sugar Mamas».

Gjensidig utbytting

Men Seidl nøyer seg ikke med å vise at det er en søken etter kjærlighet som driver kvinnene. Han setter den gjensidige utbyttingen mellom dem og de afrikanske mennene på spissen, når han iscenesetter en orgie der kvinnene seksuelt ydmyker en ung kenyaner.

Dette er en scene som har polarisert kritikerne i Cannes, og som er ubehagelig å se på. Selv om Seidl og forfatter Veronika Franz ikke fremstiller kenyanerne som ofre, etterlater filmen en tvil og uklarhet om metodene.

Er den kenyanske gutten kjøpt til filmen, slik kvinnene kjøper ham som sexleketøy? Kenyanerne i filmen er ment å forholde seg ambivalente til de europeiske lykkejegerne, men virker de ikke også ambivalente til selve filmprosjektet? Kombinasjonen av fakta og fiksjon gir ingen klare svar.

Klam atmosfære

Da Seidl laget Hundedager i 2001, ble filmen av enkelte hjemme i Østerrike oppfattet som et angrep på nasjonalkarakteren. Det hviler en klam atmosfære over filmens ustabile rollefigurer som letter på trykket ved å drikke og nedverdige hverandre. På tilsvarende vis skildres de østerrikske kvinnene i Paradisesom uforløste, nesten groteske skikkelser, men det ligger likevel en sårhet bak den brautende fremferden.

Rollen som nasjonal selvpisker deler Seidl med Haneke og ikke minst den avdøde forfatteren Thomas Bernhard. Det blir selvsagt for enkelt å lese filmskapere som Haneke, Schleinzer og Seidl som barometre for en østerriksk, nasjonal tilstand.

Men at de fortsetter å finne næring under det lokket som Haneke mener østerrikerne har lagt over deler av sin etterkrigshistorie, kan det være liten tvil om.