Midtøsten i Bok-Norge

Suppeskåler og tekopper: Han begynte på gulvet, øverste sjef for De norske Bokklubbene gjennom nærmere 20 år. Som nyansatt markedskonsulent i 1976 måtte Kristenn Einarsson bli på kontoret og jobbe med vervekampanjer mens ledelsen lanserte nyskapningen Bokklubben Nye Bøker på Theatercaféen.

Einar Gerhardsen hadde sagt ja til å bli medlem nummer én i denne spesialklubben for samtidslitteratur, et tydelig signal om hvilken sterk posisjon De norske Bokklubbene hadde klart å ta siden oppstarten i 1961.

Kristenn Einarssons memoarer utkommer i dag. En bokpushers bekjennelser (Gyldendal) er historien om hvordan Bokklubbene på rekordtid ble en maktfaktor i norsk litteratur for deretter å krakelere på enda kortere tid. Medlemsmassen var på svimlende 750 000 i 2003.

 

Da Kristenn Einarsson gikk av som administrerende direktør i 2010, var den redusert med 70 prosent. En bokpushers bekjennelser ligner ikke erindringsbøker fra andre mektige menn i bokbransjen. Her er det lite av de sedvanlige anekdotene om pengelense forfattere og skjellsettende møter med store personligheter.

Einarsson snobber ned også litterært. Titler og undertitler er hentet fra populærmusikken, der vi forstår at forfatteren har en spesiell forkjærlighet for Rolling Stones. «Det ble som dop», skriver han om veksten i omsetning og medlemmer på 1990-tallet.

Kjøpepress

På ett punkt har disse memoarene stor offentlig interesse. Det gjelder analysen av bokklubbenes vekst og fall i Norge. Den angår ikke bare klubbsystemet, men fremtiden for hele den norske bokbransjen. Einarsson tar selvkritikk på flere punkter. Bokklubbene ble for aggressive, hevder han. Medlemmene opplevde et stadig sterkere kjøpepress, mens forfatterne mislikte den omfattende utdelingen av gratisbøker.

Dessverre viker han unna en prinsipiell drøfting av hovedproblemet. I ettertid er det tydelig at klubbsuksessen bygget på privilegier som ikke var bærekraftige i lengden. Jeg tenker på eneretten til å selge nye bøker med 25 prosent rabatt. Det var et kunstig konkurransefortrinn som særlig bokhandlerne opplevde som en vedvarende irritasjon. Einarsson mener den unike rabattordningen ga Norge et bedre litteraturtilbud, samlet sett.

Paradokset i denne sammenhengen er at det gode resultatet ikke kan rettferdiggjøre selve ordningen. Selv tror jeg Einarsson har rett i at bokklubbene, til tross for alle sine begrensninger, beriket norsk litteratur. Det samme gjelder ulike særordninger som bokbransjen nyter godt av i dag. Mye tyder på at bredden i kvalitetslitteratur blir mindre dersom eksempelvis fastprisen ryker. Men slike kulturpolitiske virkemidler har en klar slagside. De skaper klasseforskjeller innad i en bransje. Einarsson mener det som en spøk når han skriver at «bokbransjen er som Midtøsten, en liten gnist, så blusser det gjerne opp til et stort bål». Det er utvilsomt et useriøst bilde på forholdene i et fredelig land, men på et visst nivå treffer det blink. Urettferdige privilegier mangler bærekraft i lengden.