Museumsboblen brister

Det tok hele 17 år før myndighetene slo fra seg planene om å flytte vikingskipene.

 I ni år har Nasjonalmuseet prøvd ulike organisasjonsmodeller, flere direktører og mange underdirektører. Likevel går publikumstallet ned.

 Problemet ligger trolig i sammenslåingen av Kunstindustrimuseet i Oslo, Museet for samtidskunst, Arkitekturmuseet og Nasjonalgalleriet. Hva må til for å oppløse tvangsgiftet? Er det en sjanse for reversering av Nasjonalmuseet?

Den nåværende ledelsen - styreleder Svein Aaser og direktør Audun Eckhoff - er oppsatt på å holde fasaden i orden. Mens de later som om Nasjonalmuseet er normalt fungerende, syder og koker det under overflaten. Blant ansatte er det misnøye med flere underdirektører, som kom svært dårlig ut av nok en nedslående arbeidsmiljøundersøkelse.

Nye arbeidsmiljøundersøkelser ser imidlertid ut til å være lagt på is. Er det fordi problemene skal skyves under teppet?

Kritiske ytringer møtes ikke lenger med klappjakt i Nasjonalmuseet, men utfrysning og usynliggjøring. Men også de siste virkemidlene er velegnet til å skremme ansatte til taushet.

Nybyggets fasiliteter

Etter ni år har museet ennå ikke klart å fastsette et årstall for å skille eldre og ny kunst. Allerede krangler underdirektørene om plassen i det planlagte nybygget på Vestbanen. Magasinforholdene har hele tiden vært et vesentlig argument for nybygg. Nå viser det seg at magasinplassen for de voksende samlingene allerede er for liten på Vestbanen, og at man fremdeles må leie eksterne magasiner.

Som det fremgikk av Brennpunkt på NRK 27. februar, blir heller ikke utstillingskapasiteten særlig større enn den har vært på Tullinløkka. Og der ble den som kjent sprengt allerede for et halvt århundre siden. Mens presentasjonen av Langaard-samlingen ennå er uløst, viser det seg at store deler av den eldre kunsten skal stilles ut i uheldige trapesformede rom langs ytterveggen i det planlagte nybygget på Vestbanen. Den felles alabast-salen kan være flott for deler av samtidskunsten, men fravær av veggplass gjør den ikke gunstig for eldre malerier.

Utstillinger og besøkstall

Publikum sluttet å besøke Museet for samtidskunst for mange år siden. Nasjonalgalleriet har vært Nasjonalmuseets stolte publikumsvinner - men nå går det ned også her: 418 000 besøkte Nasjonalgalleriet i 2011, mot 429 000 året før. Det er særlig lite interesse for Nasjonalgalleriets utstilling om kunstneren og kanopadleren Tom Thomson, Painting Canada: Tom Thomson and The Group of Seven.

I likhet med kulturministeren snakker direktør Eckhoff om å nå ut til nye grupper. Like viktig må det være å vinne tilbake dem som har sluttet å besøke Nasjonalgalleriet - kjernepublikumet?

Som nyutdannet og ansatt ved Samtidskunstmuseet var Audun Eckhoff innforstått med direktør Brockmanns filosofisk funderte «terskel»-metaforikk. Nå, i møte med sviktende besøkstall, ønsker Eckhoff å senke terskelen. Benytter han seg av et populistisk krav om nye publikumsgrupper? Eckhoff velger bort det fagspesialiserte, men bøyer han seg også for lett for Anniken Huitfeldts krav?

Statkraft og Nasjonalmuseet

Det brukes store beløp på kursing av ledere, mens ressursbruken til kjernevirksomhet som fordypning er laber. Er ikke Nasjonalmuseet lenger å anse som en kunnskapsbedrift?

Når statseide Statkraft AS lanseres som hovedsponsor for Munch-året 2013, innebærer det mer enn at skattebetalerne betaler hele regningen: Nasjonalmuseets styreleder, Svein Aaser, nærmest redder situasjonen i kraft av å være styreleder også for Statkraft.

Eckhoff ser dette som et offentlig og privat spleiselag, og ”regner med at deltagelse fra et sentralt selskap som Statkraft vil bli starten på et større engasjement også fra privat sektor” (Aftenposten 18. april).

Selv med dagens uklare grenser mellom det offentlige og det private, kan et statseid selskap vanskelig markere Eckhoffs ”spleiselag”. Jo da, Statkraft AS er utvilsomt en tung næringslivsaktør, men selskapet kan ikke kalles privat. At Aaser er styreleder begge steder, tyder i beste fall på vanskeligheter med å finne sponsorer for kunstarrangementer generelt.

Eldre bygninger og veien videre

Meningen er å samle Nasjonalmuseet (minus Arkitekturmuseet) i et nybygg på Vestbanen. Bygningen vil trolig koste 5 milliarder - i tillegg til det som allerede er brukt på fånyttes resultater.

Det er imidlertid ingen som er uenige i at samtidskunsten behøver et nybygg - gjerne på Vestbanen. Men de ærverdige gamle bygningene (Nasjonalgalleriet og Kunstindustrimuseet) bør pusses opp, og brukes til det formålet de er skapt for, noe stadig flere er tilhengere av. Som kulturnasjoner i verden for øvrig bør også vi ta godt vare på våre gamle museumsbygninger.

Så langt har fusjonen den ikke gitt noen positive synergieffekter, men snarere forringet publikumstilbudet. Nybygget er neppe løsningen på Nasjonalmuseets problemer, selv om det fremstilles slik.