På NATOs forsvarsministermøte i Brussel forrige uke ble de enige om å investere i førerløse overvåkingsfly, såkalte droner. De skal drives fra en base i Italia. Dette er ett av de «bli-smartere-prosjektene» som skal redde alliansen i en økonomisk krisetid.
Droneprosjektet er mange år forsinket på grunn av medlemslandenes uvilje mot å betale.
For Norge alene koster det mer enn 320 millioner kroner. Hvorfor dette prosjektet smatt på plass nå? Det kan en takke NATOs problemer under krigføringen i Libya for.
Under Libya-aksjonen dokumenterte de europeiske NATO-landene manglende kapasitet for denne type overvåking og etterretning. Dette kom i tillegg til at de europeiske NATO-landene gikk tomme for avansert ammunisjon etter få uker.
Under krigen i Afghanistan har det vært gnisninger mellom USA og flere europeiske allierte om krigsinnsatsen. USA har gang på gang kritisert sine allierte for manglende vilje til å delta. I dag vet en at det ikke bare står på viljen, men også evnen. De politiske ambisjonene er ikke fulgt opp med bevilgninger og utstyr.
Kutt og kutt
Når amerikanerne kutter - om ikke i budsjettet, så i veksten i forsvarsutgiftene - og europeerne skjærer til beinet, fører dette også til spørsmål ved NATOs fremtid.
USA reduserer sitt nærvær i Europa. Denne trenden har vært der siden den kalde krigens slutt. Den økonomiske krisen har forsterket tendensen. Legger en til USAs orientering mot Asia, forstår en hvorfor Obama-administrasjonen sist helg sendte såvel utenriksminister Hillary Clinton som forsvarsminister Leon E. Panetta til den sikkerhetspolitiske konferansen i München. De kom for å forsikre om at de atlantiske båndene er like sterke og viktige som før.
Toveis allianse
Men å sikre de atlantiske båndene, er ikke bare noe USA må gjøre. Ser en på hva enkelte tenketanker i Washington har hatt på dagsorden de siste månedene, finner en nok av dem som stiller spørsmål ved NATOs fremtid.
I deres øyne er ikke USAs interesse for Asia, eller at USAs nærvær i Europa kuttes fra omkring 80 000 til i overkant av 70 000 soldater, det avgjørende. Sett derfra er europeiske alliertes manglende evne til å satse på forsvaret og intern uenighet landene i mellom som hindrer effektivt samarbeid, den direkte trusselen mot alliansens fremtid.
USAs forsvars- og sikkerhetspolitikk avgjøres ikke på tenketank-seminarer. Men disse er ofte viktige i den brede, politiske debatten og prosessen.
Svaret som NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen har kommet opp med, er «smart defense» som det heter på stammespråket. Frem til toppmøtet i NATO, som holdes i Chicago i mai, skal generalsekretæren legge frem flere smarte prosjekter der NATO skal kunne samarbeide bedre og få mer ut av pengene. Dette er den nye religionen for alliansen, slik skal den bevise sin berettigelse. Men med erfaring fra droneprosjektet ser en at selv om «smart defense» høres ut som et trylleord, så er det ikke det. På München-konferansen var det i alle fall én, ifølge referatene, som stod for den kjølige realismen.
USAs forsvarsminister minnet om at selv om «smart defense» blir billigere, er det altså ikke gratis.
Det skal like fullt innpasses i trange statsbudsjetter. Og den utfordringen hviler i første rekke på europeerne.
Kommentarer