Når forsker forskerne?

En ny undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet bekrefter de mange klagene fra norske universitets- og høyskoleansatte om for lite tid til forskning mellom 9 og 16. Hva forklarer de det selv med? Jo, for store krav og for mange tidstyver (ikke akkurat et veldig analytisk begrep):

Økt press utenfra

"Tidstyvene" er visstnok administrasjon, rapportering, utadvendt virksomhet, you name it. Og så all undervisningen, selvsagt. Også Norges mektigste universitetsleder, Oslo-rektor Ole Petter Ottersen, drar denne fortellingen: Kvalitetsreformen for utdannelse har ført til større tidspress, og de byråkratiserende kravene utenfra om rapportering har økt veldig.

Ti timer mer enn normalarbeidstid rapporterer forskerne om, 47,6 timer jobbing i uken. Det er et alvorlig tall, i strid med arbeidsmiljøloven, og må gjøres noe med, i respekt for dem som ikke ønsker å jobbe mer enn 37,5 timer i uken.

Mye av situasjonen skyldes imidlertid at forskning ofte ikke er en 9-4-jobb. Det er et kall, et kreativt yrke, en livsstil! Dét skaper utfordringer for familiefolk, særlig for kvinner som tar mye av omsorgen for barn. De jobber mindre med lønnet arbeid på fritiden og søker ikke toppstillingene. Det fører til systematiske skjevheter.

Men ærlig talt: Situasjonen er slett ikke tøffest for fast ansatte. Nei, den er spesielt vanskelig for postdoc’er – de som er i etableringsfasen, etter doktorgrad, uten fast ansettelse. De er mange. Og de skal forme fremtidens kunnskapssamfunn.

Jeg har noen kritiske innvendinger til forskernes klager. For undersøkelsen fra Arbeidsforskningsinstituttet viser at den tiden forskerne selv sier de bruker til administrasjon faktisk har gått ned de siste ti år, fra 17 til 12 prosent. Tiden til forskning har samtidig ikke gått særlig ned, sier de selv.

Har forskere lav terskel for å klage? Er de dårlige til å organisere sin tid? Jeg håper svarene er nei.

Få og gi fleksibilitet

Men hør: Hvis forskere vil kreve å få mer ordnede forhold og ikke vil være like fleksible lenger, må de finne seg i mindre fleksibilitet selv. Vil de for eksempel godta å registrere arbeidstiden, slik nesten alle andre i arbeidslivet må? Definitivt ikke. Skal de få overtidsbetalt? Vel, da må norske forskere gi avkall på den uvanlig store friheten som ligger i at de ikke trenger være på kontoret hele tiden, men kan sitte hjemme eller på hytten og jobbe.

Tross mine spørsmål: En av de viktigste utfordringer i Forsknings-Norge er mer sammenhengende tid til å forske. Det er det enkelte læresteds ansvar.

De har langt å gå for å bli bedre arbeidsplasser.