«Jeg nekter å kommentere ondskapsfullt sladder fra såkalte journalister», sa Richard Nixon. Så gikk han av.
Etter å ha arbeidet med en av sakene Økland omtalte, skrev jeg i Forskerforum 5-2003 om det som skjedde da en student av tibetolog Per Kværne ble ansatt i en vitenskapelig stilling ved Institutt for kulturstudier ved UiO. UiO har for øvrig som målsetning å tiltrekke seg internasjonale forskere. «Både Kari Vogt og Per Kværne påpekte at en «åpen» utlysning med høy grad av sannsynlighet vil resultere i et antall sterkt kompetente søkere fra miljøer utenfor Norge. Begge påpekte at dette ville skade den faglige rekrutteringsmuligheten for fagets egne stipendiater,» står det å lese i referat fra et fagmøte ved instituttet.
Kværne fikk tre bekjente av seg inn i den sakkyndige komiteen som skulle vurdere søkerne. En av disse leverte en innstilling som var så inkompetent at flere av de ansatte ved instituttet fant den uutholdelig.
Professor Otto Krogseth skrev at vedkommendes innstilling «ikke er en bedømmelse i vanlig forstand, med balanserte og begrunnede vurderinger, men et veritabelt stridsskrift mot tre sterke søkere. Samtidig løftes en av søkerne (vedkommende som fikk jobben) opp mot skyene, dette til tross for at NN på forhånd har bekjent sin svært begrensede kompetanse, også språkkompetanse, på tibetansk buddhisme.» Krogseths innsigelse ble ignorert.
Over streken? Mot slutten av prosessen kom ansettelsessaken opp for styret ved instituttet. I protokollen fra møtet står det at medlemmene fikk forelagt den sakkyndige komiteens rangeringer og innstillinger. Dette er usant. Disse papirene ble ikke forelagt styret. Til slutt havnet saken på dekanus Bjarne Rogans bord. Han gikk inn for å ansette den interne kandidaten.
Vedkommende som fikk stillingen hadde så godt som ingen vitenskaplig publisering utover sin doktorgrad. «Det er(...) ikke dokumentert noen forskning utover dette feltet (som doktoravhandlingen omhandlet)», skrev en sakkyndig komité ved et annet universitet enn UiO om vedkommende. To av de andre søkerne til stillingen ved UiO, en norsk og en utenlandsk, hadde professorkompetanse og omfattende publikasjonslister. Etter at saken kom på trykk i Forskerforum, mottok bladet flere innlegg fra personer ved instituttet. Disse hadde ikke ønsket å uttale seg i saken da jeg ringte dem. Ingen av innleggene avviste reelt sett det substansielle i saken. De handlet derimot om at media var ute etter å ta uskyldige. «Hustad har gått over streken i sine henvisninger til hva som har foregått i lukkede møter og hva som står i dokumenter unndratt offentlighet», skrev Rogan. Rogan har rett i at det finnes lovforbud mot slik sitering, men disse lovforbudene er avgrenset til regimer vi til vanlig ikke liker å sammenligne oss med. Norske journalister har rett nok et avgrenset forbud når det gjelder sitering fra dokumenter som er unndratt offentligheten, det er når slik sitering kan skade rikets sikkerhet. Dette lovforbudet kan neppe gjøres gjeldende her, samme hvor mye Rogan i sitt autoritære sinn skulle ønske det. De som valgte Rogan til dekan, bør kanskje forklare hvorfor. Og hvor er avisinnleggene fra dem som er blitt utsatt for maktmisbruket?
Kommentarer