Når mediene skriverhistoriens førsteutkast

Hvordan reagerer en medieorganisasjon i en katastrofesituasjon? Hva lærte norske medier de første timene og dagene etter terrorhandlingene fredag 22. juli i fjor? Denne uken ble medienes krisehåndtering diskutert av europeiske avisfolk på Schibsted-konsernets årlige journalistikkonferanse.

Når vi skal skrive de første kladdene til historiebøkene, trenger vi billedlig uttrykt både blyant og viskelær. For noen fakta og tolkninger holder, andre slett ikke.

Dagen etter at "Titanic" forliste, het det i en New York-avis: "Alle reddet da "Titanic" gikk ned". Og nesten et hundreår senere, i en av de første meldingene om terrorangrepet på USA 11. september 2001, ble det uttrykt slik: "Et lite privatfly har kollidert med en skyskraper i New York. Fem personer er omkommet."

Kulturen og katastrofene

Det er den eksisterende kulturen i medieorganisasjonen som avgjør og påvirker hvordan mediet selv takler katastrofer. Men avgjørelsene kommer ikke springende ut av veggene i et avishus. De sitter i hodene og hjertene til journalistene og redaktørene.

Men journalister og redaktører blir noe annet og noe mer enn våre roller i en krisesituasjon. Politisk redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten skriver det slik i den nye rapporten Krisehåndtering i mediene: "22. juli 2011 ble skillet mellom journalisten og medmennesket, observatøren og borgeren, visket ut. Visst var vi fortsatt journalister, men i like stor grad var vi medborgere av et hardt rammet samfunn."

Nær historien

Et enkelt eksempel: VG, TV 2 og Aftenposten ble evakuert etter bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet. Det er en utfordring å fortelle nøkternt om hva som skjer når vi på den måten og på andre vis selv er del av historien vi skal fortelle.

Enda mer klokskapskrevende er det likevel å møte katastrofens ofre. Halvannet døgn etter terroren skulle jeg som redaktør snakke med unge mennesker som skulle skrive om hendelsene, men som altfor få timer tidligere hadde ligget og ventet på å dø ved siden av drepte venner og kjente.

En del av mediedekningen de første dagene etter terroren skjedde "med hjertet". Det trenger ikke innebære at man opptrer uanalytisk. I de aller beste analyser finnes alltid følelser og personlighet. Men det er nok riktig å si at norsk offentlighet ikke var rede for særlig mange kritiske spørsmål til myndighetene de første dagene etter 22. juli. Dette overrasket utenlandske medier stort. Nordmenn var in the mood for rosetog, stillhet, kollektiv sorg og sterkt emosjonelle utladninger i et omfang Norge aldri har sett maken til.

Dømmekraft nødvendig

I en krisesituasjon er dømmekraften journalisters og redaktørers nesten viktigste kapital. De konkrete avgjørelsene må tas på minutter. Da kreves det solid erfaring i bunnen. Nettredaktør Frank Gander i nrk.no forteller om to situasjoner der dømmekraften var helt essensiell, men resultatene diskutable:

- NRK hadde et helikopter i luften like over Utøya mens de siste drapene skjedde der. Hva medførte det av både falske håp og økt risiko for ungdommene på øya?

- Svikt i kommunikasjonen i NRK gjorde at ikke alle beslutninger i ledelsen nådde ut til distriktskontorene. Det førte blant annet til at det ble sendt et intervju med en jente på Utøya som ble drept like etterpå.

Slike fakta viser hvor viktig det er at mediene evaluerer sin egen innsats kritisk.

I sosiale medier

En av VGs lærdommer etter terroren var at journalister, i en tid med aktiv og kontinuerlig bruk av sosiale medier, ikke må skryte i offentligheten av kontroversielle og følsomme saker man skaffer seg. Det gjorde VG-medarbeidere da avisen var alene om å dekke rekonstruksjonen av massakren på Utøya, med terroristen tilbake på åstedet. Egenreklamen var taktløs, kort tid etter massakrene.

Aftenposten-ledelsen har også lært noe når det gjelder sosiale medier: At redaksjonelle ledere må være til stede for å diskutere når man har publisert noe kontroversielt, slik tilfellet var med den sterkt kritiserte historien om MS "Thorbjørn" i vinter.

Bakgrunn og sammenheng

Nettdebattene fikk mye negativ oppmerksomhet i tiden etter 22. juli. Men det skjedde de første dagene faktisk noe ganske positivt når det gjaldt samfunnsdebatt på nett: En veldig mobilisering av kunnskap om sammenhenger og bakgrunn for det som hadde skjedd. Også mange akademikere la bort sin inngrodde skepsis til å publisere i nettoffentlighetene.

Den viktigste oppgaven når de grunnleggende fakta er avklart etter en krise, er nettopp å forklare sammenhengene, gi innsikten og skape forståelsen.

Medier som greier dét, får et langt liv. Som politisk redaktør Hanne Skartveit i VG skriver i Krisehåndtering i mediene: "Aldri har journalistikken kjentes mer meningsfull enn i timene, dagene og månedene etter at bomben eksploderte i Oslo sentrum 22. juli 2011."

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas