Når oljeministeren villeder

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) har markert seg som en sterk talsmann for fortsatt ekspansjon av oljenæringen. Ved flere anledninger har han hevdet at den globale oppvarmingen kan begrenses til maksimum to grader over førindustrielt nivå, selv om forbruket av olje og andre kilder til fossilt brennstoff i 2035 er på om lag samme nivå som i dag.

Vi kan ikke finne at han har faglig belegg for dette. Det internasjonale energibyråets publikasjon World Energy Outlook 2011 - som Borten Moe viser til - har bare én fremskriving (450-scenarioet) som er forenlig med togradersmålet. Denne krever at utslippene i 2035 reduseres med om lag 30 prosent i forhold til dagens nivå (fra rundt 30 milliarder tonn (Gt) CO₂ til vel 21 Gt).

Svært ambisiøse forutsetninger ligger til grunn for dette scenarioet, bl.a. at vedtakene på klimatoppmøtet i Cancún 2010 blir gjennomført. Det er tvilsomt om dette blir fulgt opp siden toppmøtet i Durban 2011 valgte å skyve en avtale om reduserte klimagassutslipp frem til 2020. Videre forutsettes energisparetiltak svarende til en utslippsreduksjon på 6-7 Gt CO₂ i 2035, relativt omfattende karbonfangst og lagring og at 3 Gt erstattes med fornybar energi. Utslippene fra kull må reduseres med nesten to tredjedeler innen 2035, og fra olje med rundt 10 prosent. Bare når det gjelder gass kan utslippene fortsette omtrent på dagens nivå.

World Energy Outlook peker på at fire femtedeler av utslippene som kan tillates frem til 2035 uten at togradersmålet settes i fare, vil komme fra eksisterende energikonsumerende enheter som det antas kan være vanskelig å gjøre noe med. Om ikke kraftfulle tiltak settes i verk innen 2017, vil også resten av den tillatte utslippsmengden da være bundet opp.

Vanskene med å nå togradersmålet øker kraftig for hvert år man venter med å handle. Samme dag som Regjeringen la frem klimameldingen, uttalte lederen i Det internasjonale energibyrået at følgene av å fortsette dagens oljebaserte energipolitikk trolig vil være en global temperaturøkning på minst 6 grader i dette århundre.

Allerede ved to grader må man regne med meget alvorlige konsekvenser for miljø og helse, med redusert tilgang på vann og betydelig reduserte avlinger i utsatte regioner, vesentlig reduksjon av biomangfold, og en potensiell irreversibel smelteprosess for isen på Grønland og i Antarktis med tilhørende havnivåstigning.

Sjelden eller aldri har vi hatt større grunn til å være føre var, og situasjonen setter store krav til våre politikere. Det minste vi må kunne vente er at de baserer sin argumentasjon på tilgjengelig forskningsbasert kunnskap. Ved å spre misvisende opplysninger om alvorligheten i klimaendringene og hva som må til for å løse dem, kan Borten Moe bidra til å forsinke nødvendige tiltak, samtidig som han forvirrer velgerne i det som etter all sannsynlighet er vår tids skjebnespørsmål fremfor noe.