Naturvern i en andedam

FORRIGE UKE sa Åslaug Haga at det ville være en generaltabbe om Regjeringen verner mer enn grunneierne og kommunene frivillig har tilbudt. SVs Heidi Sørensen svarte at det er uakseptabelt for SV å godta så lite. "Uaktuelt", sa hun. Nå ligger striden i Regjeringens underutvalg. Jens Stoltenberg må igjen være fredsmegler.Igjen er altså naturvern blitt en partipolitisk kranglesak. Igjen må det kompromisses, og sannsynligvis vil både norsk natur og grunneierne stå igjen som tapere.Både den rødgrønne og den blågrønngule regjeringen - altså nesten alle norske partier - har lovet å stanse tapet av norske arter innen 2010. Neste uke kommer nye tall fra Artsdatabanken for første gang på ti år: Antall truede arter øker dramatisk. Tallet nærmer seg 4000. Det er bare én måte å verne planter og dyr på. Nemlig å verne natur. Svært få arter klarer seg med små lommer med museumsnatur.

Verdens beste.

Norske politikere er verdens beste til å prate om natur- og miljøvern. Spesielt når de er i utlandet. De etterlater aldri tvil om at altbiologisk mangfold har livets rett. De taler varmt for å beskytte tigeren, selv om den hvert år dreper mange mennesker. Og de lovpriser at hordene med ville dyr i Afrika får leve, selv om den afrikanske befolkningen gjerne skulle dyrket litt mer mat der villdyrene regjerer. Men, hva gjør politikerne når de får vite at 3-4000 arter er truet av utryddelse også i Norge?Jo, de fortsetter som før. På et underlig vis klarer de å lage beinhard partipolitikk ut av enhver vernesak. Striden om hvor mye av den gamle barskogen i Trillemarka/Rollagsfjell øst som skal vernes rir regjeringspartiene som en mare. Helen Bjørnøy mot Åslaug Haga, Buskerud Ap. mot hele SV. På sidelinjen heier Frp og mye av Høyre på Per Olaf Lundteigen som bare vil verne det grunneierne og kommunene frivillig går med på. Venstre, den selverklærte miljøopposisjonen, er musestille, bortsett fra at partiets organisasjonssjef, som også er varaordfører i Sigdal, kjemper intenst for det minste vernet.For noen er det altså om å gjøre å verne minst mulig, for andre mest mulig.

Behov.

Men hva er behovet? Hvor mye av det unike barskogområdet bør vernes for å sikre artene som lever der, mange av dem står på truet-listen? Det snakker nesten ingen om. Forskerne ved Norsk Institutt for naturforskning (NINA) konkluderte etter grundige undersøkelser med at minst 200 kvadratkilometer bør bli reservat. De anbefalte at samfunnet bruker denne siste muligheten til å verne et så stort sammenhengende naturskogområde, i stedet for å fortsette med "klatt"-verningen. Dette prinsippet vedtok Stortinget i 2003.Miljøorganisasjonene la inn et formelt verneforslag. Grunneierne protesterte heftig. Børge Brende vernet deler av selve Trillemarka i 2002. Og de tre berørte kommunene laget så en kommuneplan hvor de fikk grunneierne med på at tilsammen 100 km2 kunne vernes frivillig. Flere har gjort et banebrytende arbeid for å få til dette. Aldri i før har grunneiere frivillig foreslått å verne et så stort område. Også dette er en direkte oppfølging av vedtak i Stortinget i 2003 om å satse mer på frivillig vern.Fylkesmann Kirsti Kolle Grøndahl fra Arbeiderpartiet anbefalte at man gjør som kommunene vil, selv om hun skrev at rene faglige hensyn tilsier et større vern. Altså et politisk kompromiss fra en instans som vanligvis holder seg til faglige råd. Direktoratet for naturforvaltning valgte også å kompromisse, og sa i høst at 146 km2 var passe. En ny politisk anbefaling fra en etat som burde holdt seg til rene faglige vurderinger.Og nå skal altså Regjeringen kompromisse videre.

Kompromisser.

Trillemarka-saken ser ut til å bli et nytt eksempel på hvordan norsk naturvern blir til som en konsekvens av politiske kompromisser. Alle skal være litt fornøyd, og alle skal være litt misfornøyd. Resultatet er at Norge ligger svært dårlig an i forhold til land vi liker å sammenligne oss med. Selvsagt har vi vernet mye fjellvidde. Det er bare litt kontroversielt. Men produktiv barskog er noe annet. Forskerne våre, altså de som egentlig kan dette, har sagt klart fra at vi må verne minst fire prosent for å sikre naturtypene og artene. I dag er vi på ca. 1,4 prosent, med det største Trillemarka-vernet ville vi nådd 1,49 prosent. Norge mangler en samlet strategi for naturvernet, og mangler politikere som våger å ta noen skikkelige grep en gang for alle. Hvor mye av det 1510 km2 store Masai Mara-reservatet vest i Kenya ville blitt vernet på 1960-tallet hvis masaiene fikk bestemme? Ikke mye, tror jeg. I dag lovpriser en hel verden at Kenya tok grep den gangen. I Norge klarer ikke engang Regjeringen å verne Statskogs verneverdige skoger - på grunn av motstand fra lokale statsskogsjefer og at det blir for dyrt!