Nettdebatten er en sympatisk fyr

Jeg sitter på datasalen på Blindern, klar til å hive meg ut i de første analysene til masteroppgaven. Klikker meg inn på debattforumet til Hegnar.no for å sile ut debattråder om innvandring. Da slår ordene imot meg: «Judas Gahl Støre er en landsforræder! Muhammedanerne vil ta over Norge!» Jeg rødmer og håper ingen kikker bort på skjermen min.

Resten av analysene utførte jeg på min egen maskin, godt avskjermet fra mistenksomme blikk.

Fikk frysninger

I juni leverte jeg masteroppgaven «Nettdebatt og demokrati – styring eller anarki?». Med utgangspunkt i Jürgen Habermas’ idealer om samtaledemokratiet, sammenlignet jeg diskusjonsfora med ulike regler for å finne ut hvordan reglementet påvirker debatten. Forskjellene var store: Hegnar skilte seg svært negativt fra de to andre diskusjonsforaene, Debattsentralen i Aftenposten og Verdidebatt i Vårt Land. Hovedkonklusjonen ut fra analysematerialet ble – veldig kort sagt – jo mer innblanding fra redaksjonen, jo bedre kvalitet.

En drøy måned etter innleveringen ble nettdebatt-temaet skremmende aktuelt med terrorhandlingene og Anders Behring Breiviks senere påviste aktivitet på flere nettfora. Så aktuelt at sensoren min sa hun fikk frysninger da hun leste eksemplene i oppgaven. Som dette: «Er det lov å håpe at noen gode nordmenn snart bomber konstruksjonen?» Debattråden handlet om en moské i Oslo.

Det er heldigvis ikke så lett å snuble over slike trusler lenger. For det har skjedd noe med nettdebatten. Interessen og engasjementet er blitt større. Folk går på kurs for å imøtegå ekstreme ytringer, og viktige samfunnsdebattanter engasjerer seg for den utskjelte arenaen. Et søk på «nettdebatt» i mediearkivet Atekst viser at antall saker i aviser, tv og på web har steget fra 53 i de fem månedene før 22. juli til 279 i de fem månedene etter.

Skremt?

Jeg følte meg heldig da jeg på sensommeren ble ansatt som vikar i Aftenpostens debattredaksjon og fikk muligheten til å ta del i den positive utviklingen for familiens sorte får. Fra å betrakte diskusjonene gjennom et behagelig, akademisk slør av kategorier og koder, satt jeg nå og stirret nettdebatten i hvitøyet.

Ble jeg skremt? Nei. Jeg fikk heller forsterket inntrykket av at nettdebatt ikke bare er nettdebatt. Den er dynamisk, endrer seg med tid, sted, tema og aktører.

Mest av alt er nettdebatten en sympatisk fyr. Han er ikke så opptatt av kommafeil, vil helst ha med seg så mange som mulig - både professorer og rørleggere - og han er ikke gnien på antall tegn. Her kan man uttrykke misnøye med samfunnet og politikere. Gi ros til dem som fortjener det. Og meningene står sjeldent ubesvarte; folk ser deg.

Etter 22. juli har også flere redaksjoner for alvor rettet blikket mot nettdebattens utfordringer og potensial. For eksempel er VG, Bærum budstikke og Nordlys blant mediene som har tydd til (den litt enkle) løsningen å kreve fullt navn av alle nettdebattanter. Hegnar online har innført registrering. Aftenposten har avviklet Debattsentralen og har nå en bedre oversikt over hva som foregår i kommentarfeltene.

Til tross for delte meninger om anonymitet i nettdebatten, har Aftenposten valgt å legge seg på en liberal linje for å slippe til så mange som mulig. Noen debatter må voktes med ørneblikk. Innvandring er blant temaene som på mystisk vis klarer å lokke frem de mest ytterliggående holdningene - gang på gang. Debattene i kjølvannet av Utøya-terroren har også vært vriene. Vi skal være ekstra forsiktige med debatter hvor unge, traumatiserte mennesker er involvert. Samtidig er det viktig å åpne slike saker for debatt – hele Norge ble rammet av 22. juli-terroren. Som Habermas ville ha formulert det: «Det som er verdt å si, skal bli sagt».        

Vitamininnsprøytning

Mye løses ved hjelp av det slitte, men viktige, ordet dialog. Avisens debattleder på nett, Mina Hauge Nærland, prøver å bli kompis med de sinteste nettdebattantene. Noen ganger lykkes hun, og samtalen endrer tone til det bedre. Kultur- og debattredaktør, Knut Olav Åmås, deltar ofte i debatten i kommentarfeltet under egne saker. Deltagelse er som en vitamininnsprøytning for en arena som har vært utskjelt av eliten og misbrukt av bøller (sistnevnte er ikke så mange, men akk så aktive). Nettdebatten er ikke lenger en usynlig og ubetydelig ordflom som får stå uimotsagt på avisenes nettsider. Det viste ikke minst fredsforkjemper og medlem av Nobel-familien Michael Nobel, da han viet et helt debattinnlegg til å svare en anonym nettdebattant. Nobel fikk skryt av andre debattanter for å ta de anonyme på alvor.

Nye innfallsvinkler

Hvor går veien videre? Vil nettdebatten skrumpe inn til en forhåndsmoderert fortsettelse av debatten på papir? Eller vil redaktørene løsne grepet og la nettdebattantene seile sin egen sjø når 22. juli-effekten avtar? Forhåpentligvis noe midt imellom. Så lenge heier jeg på nettdebattanter som bidrar til et hyggelig debattklima og redaktører og avismedarbeidere som bryr seg.

Det er mye vi fortsatt ikke vet - spesielt om den jevne nettdebattant: Hva er det egentlig som motiverer og demotiverer når du sitter ved tastaturet og diskuterer med nettbrukere fra hele landets kriker og kroker? Delta i nettdebatten eller send meg en e-post hvis du vil dele tankene dine (anonymt eller ei) med Aftenposten.no´s lesere. For det er gjennom kunnskap og nysgjerrighet vi kan gjøre avisens kommentarfelter til en enda bedre debattarena.