Nisseluen som blindet

I forrige uke ble femteklassingene på Øren barneskole i Drammen bedt om å ta av seg nisseluene på juleavslutningen, som ble omdøpt til «vintermarkering». Rektor Tove Fredriksen ville ta hensyn til familier som ikke feirer jul.

Straks ble hendelsen tolket av småsjokkerte kommentatorer, politikere og folk i sosiale medier som nok et eksempel på at «norsk kultur» må vike for «tilpasning til muslimene».

For all del: Det finnes nok av eksempler på at kulturelle og religiøse praksiser blir tilpasset og endret for ikke å «støte» eller «krenke» elever som ikke er kristne eller etnisk norske – også muslimer.

Men i dette tilfellet tok man helt feil. Saken med nisseluene (som i dag forresten ikke er et religiøst, men et kommersielt og sekulært fenomen) gjaldt slett ikke muslimer, men «andre religiøse minoriteter i Norge», som rektor Tove Fredriksen etter hvert har fortalt. Fortsatt nekter hun av rare grunner å si hvilke.

Prinsipielt interessant

Uklok tenkning og feilvurdering fra hennes side er episoden uansett. Men det er noe langt mer enn dét å lære av den. Den er prinsipielt interessant helt uavhengig av at de spontane overreaksjonene bunnet i en misforståelse, og at nisseluenekten skjedde «for å tekkes den stadig mer multikulturelle befolkningen», som VG-kommentator Anders Giæver har skrevet.

Nordmenn med etnisk minoritetsbakgrunn viste seg mer sindige. For eksempel tobarnsmoren Hilal Erkøk Kømurcu, født og oppvokst i Drammen, men muslim med tyrkiske røtter. Hun feirer ikke jul, men det er en selvfølge at barna deltar i norske juletradisjoner.

Hva er det å lære av nisseluesaken? Tja, et poeng eller to om hvordan leve i et multireligiøst samfunn, uansett om religionen er islam eller en annen. Karikaturstriden har vist at vi lever i samfunn med en enorm mengde kryssende tabuer, forskjelligartede følsomheter og helt ulike oppfatninger av hva som er hellig.

Ta hensyn – eller ikke

Det finnes to måter å forholde seg til dette på: Enten ta hensyn til dem alle – da får veldig mange veldig mye å gjøre. Eller ikke ta hensyn til noen – da kreves tykk hud og en viss ufølsomhet av oss alle. En evne til å leve med og akseptere mangt og mye vi ikke liker eller identifiserer oss med. Jeg går for det siste alternativet, i et samfunn basert på universelle menneskeretter.

Det er noe å lære av borgermesteren i Rotterdam, en nederlandsk by på størrelse med Oslo. Hver tredje innbygger er av ikke-vestlig opphav. Borgermester Ahmed Aboutaleb er født i Marokko, sønn av en imam. I dag, fredag, tenner han julegranen fra Oslo i byen han styrer.

Da min kollega Gunnar Kagge spurte Rotterdams borgermester om juletretenningen, svarte han: «Troen er viktig for meg. Men jeg er borgermester for alle. Derfor må jeg også være med på juletradisjonene. Slik sett er troen noe for deg selv, noe privat.»

Det siste har han bare delvis rett i. Religiøs tro er i høyeste grad et samfunnsfenomen. Men så lenge den ikke reduserer eller griper inn i andres friheter og rettigheter, kan et utall varianter av den eksistere helt greit side om side.

Bare slapp litt av.

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas