Universitetets mål i enhver tilsettingssak er å knytte til seg den tilgjengelige kandidat som er best kvalifisert for den jobb som skal gjøres. Ethvert avvik er en tapt mulighet.
Samtale. Vi er interessert i alle ideer og forslag som kan hjelpe oss å minimere avvikene. Derfor vil jeg gjerne invitere Økland til en samtale der vi kan få vite mer om nye tiltak hun mener vil hjelpe. Jeg kan love at hun vil møte en interessert og lyttende samtalepartner, men ber om forståelse for at jeg ikke vil forplikte meg til å betrakte alle forslag som like gode. Dekan Bjarne Rogan vil gjerne være med.
Å avskjære seg selv fra den viktigste tilgjengelige rekrutteringskilden er - forsiktig uttrykt - ikke det mest effektive tiltak for å få tak i den best kvalifiserte kandidat. Karantene for egne kandidater kan ha mye for seg der (a) ordningen gjelder allment, (b) kandidatene som «rammes» har flere tilnærmet likeverdige alternativer, og (c) bytteforholdet ikke er dømt til å være klart asymmetrisk. Ingen av disse betingelsene er i dag oppfylt for UiO. Vi har langt mer å hente på å bli bedre på å tappe gode eksterne kilder enn på å lukke døren for egne kandidater.
Mer å hente. Utgangspunktet er ikke så ille. I humaniora kom 38 prosent av de nytilsatte i faste vitenskapelige stillinger de tre siste årene fra utlandet, andelen i realfag var i fjor 46 prosent. I tillegg kom noen fra andre norske fagmiljøer. Men vi har mer å hente. Derfor legger vi opp til en mer offensiv og internasjonalt orientert rekruttering. Aller viktigst er det å kunne tilby gode arbeidsvilkår og utviklingsmuligheter i sterke og drivende fagmiljøer. Usaklig «hjemmedømming» må unngås. Prosedyrene gir derfor sakkyndige utenfra en hovedrolle i kvalifikasjonsvurderingene. Når vi er i tvil, ber vi i enkelte tilfelle nye eksterne sakkyndige vurdere søkerne én gang til. Nylig ba vi til og med et annet nordisk universitet om å utpeke de nye eksterne sakkyndige. (Når ble like grundige sikringstiltak sist brukt i Aftenposten?)
Vanskelige enkeltsaker. Flere endringer i organisasjon, styring og ledelse har hatt som et viktig formål å åpne opp «lukkede revirer» for innsyn og kontroll. Eksempelvis har HF, som Økland vier særlig oppmerksomhet, i løpet av et drøyt tiår slått sammen ca. 40 institutter til syv, og tatt inn eksterne medlemmer både i fakultetsstyret og i de fleste instituttstyrene.
Likevel glipper det innimellom, dessverre. Men leserne bør vite at noen enkeltsaker er vanskelige fordi ingen av kandidatene fremstår som entydig best. I slike tilfelle kan det gis en god saklig begrunnelse for mer enn én konklusjon. Tilsettingsorganet må etter beste evne vurdere alle relevante kriterier og argumenter. Det bør også den gjøre som oppnevner seg selv til overdommer.
Kommentarer