Ondartet forskning

Hvor betryggende det er at denne plikt faller på kunnskapsminister Øystein Djupedal og helseminister Sylvia Brustad, får enhver gjøre opp med seg selv. Men uansett hvor godt de to statsråder og deres apparat måtte klare å håndtere denne pinlige og vanskelige saken, er det forskningsmiljøene selv som må være virkelig faste i klypene.En ting er at også de må være med på å kartlegge omfanget av skandalen. Når den avslørte forskeren har tilstått at han har diktet opp "data" i artikkelen fra november i fjor, kommer ingen unna den tvil som reises omkring tidligere forskning fra hans hånd - eller hans penn. Den som svingte pisken i går, var professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk. For hele 13 av forskerens kolleger sto som medforfattere, og med Solbakks ord: "Hadde de gjort det de plikter å gjøre som medforfattere, ville ikke dette ha skjedd. Og har de ikke kontrollert opplysningene i artikkelen, har de brutt de internasjonale retningslinjer for medforfatterskap."

Dette synes

å være ekstra alvorlig siden redaksjonen i tidsskriftet Lancet nå kan fortelle at det foregikk en svært lang prosess med flere spørsmål til enkelte av medforfatterne før artikkelen ble akseptert. Solbakks vurderinger og tidsskriftets opplysninger reiser ytterst alvorlige perspektiver. Uten at vi ennå er i nærheten av å ha et overblikk, kan det bli vanskelig å tilskrive dette én person som har hatt det litt for travelt med å bli berømt - kanskje siktet han også mot å bli rik. Det kan være berusende perspektiver, selv for temmelig sterke sjeler.Forskere som ønsker å gjøre karrière, står under et sterkt press. De skal helst publisere, og det er knyttet stor prestisje til å ha sitt navn i et internasjonalt tidsskrift, ikke minst på det medisinske fagområde. Amerikanerne har lansert slagordet "Publish or perish", og det er ingen vits. Men den mal som den norske forskeren har brukt, gir utfallet "publish and perish".For fasiten er at slikt nesten alltid blir oppdaget til slutt. Og det spørsmål som da står igjen, lyder: Hvordan kan så intelligente mennesker tro at de kan dikte opp data, og endatil bruke den samme fødselsdato på flere hundre "forsøkspersoner", uten at det blir oppdaget? Det er over ti år siden nå, men en norsk leges oppdiktede regninger ble avslørt fordi han hadde hatt pasienter 30. februar. Så det hender at turtallet er på et høyere nivå enn dømmekraften.

Midt oppe i fadesen

var det to gode nyheter i går. Det råder helt tydelig en meget sterk vilje til å rydde opp raskt, både i det politiske og det faglige miljøet. Og til Dagens Næringsliv uttalte en av lederne for et kreftforskningssenter i Houston, Texas, dr. Leonard Zwelling, at skandalen ikke nødvendigvis får alvorlige følger for det norske forskningsmiljøets anseelse. Han fremhever at det ble reagert med det samme jukset var avslørt. Han er også storsinnet nok til å tilføye at mennesker er mennesker.Dermed signaliserte han formodentlig at neste norske søknad om amerikanske forskningsmidler ikke automatisk blir lagt i det store bøtteformede arkivet på gulvet.Ingen kan gardere seg fullt og helt mot etisk svikt av denne typen. I finansmiljøer har vi revisorer. I pressemiljøer, med de velkjente og synlige svakheter som hersker der, og som endog pressefolk etter hvert vedstår seg, har vi faglige utvalg. I idrett har vi dopingkontroll.I medisinen er det ikke minst medforfatterne som skal sørge for kvalitetssikring. Men sannsynligvis kommer man ikke utenom skjerpede etiske krav, og det er tenkelig at dette har med selvbildet og det jeg vil kalle miljøets etiske struktur å gjøre.Det har falt seg slik at jeg har hatt mye kontakt med til dels fremtredende norske medisinere de siste 20 år. Som mennesker flest er de svært ulike. Men det som gjennomgående har foruroliget, er at deler av miljøet har vist en tendens til å fornekte behovet for diskusjon. Det gjør de på en totalitær, undertrykkende måte, med "vi er best" som slagord og ledestjerne. De som ser dette behovet, er uhyre varsomme med å ta til motmæle, ikke bare mot dem som har autoritet i kraft av sin viten og innsikt, men også mot dem som er autoritære, og som har vist både makt og vilje til å stanse en lovende karrière.I så fall er det en etisk systemfeil. Og ryddearbeidet her er ikke en statsrådsoppgave..