Øyeblikket som er verd 3622 sider

Nå smeller det. Avisene breier ut sine vurderinger av Min Kamp 6 og begynner å summere opp hele verket. Hva er det vi har vært utsatt for og teppebombet med? Sekundærlitteraturen skrives og oppdateres. Rundt hjørnet er en ny versjon av Per Thomas Andersens standardverk Norsk litteraturhistorie. Kritiker Ane Farsethås skriver bok om tilstanden i norsk litteratur og har ventet på å få med seg Knausgårds siste.

Gjennom 1990-tallet var «å skrive familien» den ledende trenden. Knausgård har også skrevet om familien, men forfatteres deltagelse i egne verker gjennom 2000-tallet og inn mot 2012 er kanskje like interessant. Eivind Tjønneland skrev boken Knausgårdkoden og holder for tiden en foredragsserie som lett kan oppdateres med det siste, og det siste skjer akkurat nå. Det er på tide å oppsummere de 3622 sidene som helhet og i øyeblikk.

Lite om vår tid

Forventningene har vært enorme til avslutningen. Bind 6 har vært utsatt flere ganger. NRK P2 har kjørt gjettekonkurranse om hva leserne tror siste setning blir. Nå vet jeg det, og tok grundig feil i min gjetning, men det gjør ikke noe. Min kamp er blitt en betydelig del av livet mitt de siste årene. Ikke bare gledene, skuffelsene og transportetappene man kan finne i all voluminøs litteratur, men diskusjonene med folk, samtalene over et middagsbord.

Man kan lære ganske mye om folk ved å prøve å huske hva de liker best i disse bøkene. Min kamp 1–6 er blitt det mest omdiskuterte verket siden de forbudte, smått pornografiske Sangen om den røde rubin og Uten en tråd – og det uten å bruke lignende tidsmessige sjokkeffekter. At serien ikke handlet så mye om vår tid og vårt samfunn som man kunne tro, ble påpekt av kulturminister Anniken Huitfeldt i NRK Kulturnytt lørdag.

 

Mykles intensitet

Jeg har ennå ikke lest Min kamp 6, men de fem forrige. Jeg synes kvaliteten har vært variabel og dalende, men det finnes gode passasjer også i de siste. Knausgård gjorde det mulig å falle med å spenne opp en enorm åpning som blir stående i historiebøkene. Den slo luften ut av meg: «For hjertet er livet enkelt: det slår så lenge det kan. Så stopper det».

Her var den, den uovertrufne starten, et løfte om en ny reise med myklesk kvalitet, ambisjon og intensitet, det definitive verket om vår tid, om vår generasjons erfaringer, tanker og fremtid. Først i går kveld da jeg plukket frem første bok igjen, oppdaget jeg kolonet midt i setningen. Det har stått der hele tiden, men i iveren etter å komme videre, oppdage og være med på noe unikt og historisk, overså jeg det. Kolonet spenner buen enda strammere og gjør delsetningen og den hugne «Så stopper det» enda viktigere. Siden jeg aldri har hatt anmelderi i tankene, har jeg lest i rykk og napp og noe usammenhengende, slik som gjerne kan skje når du skal ta fem tykke bøker i samme serie på kort tid.

 

Dvask vask

Vendepunktet var vaskescenen mot slutten av bind 1 der Yngve og Karl Ove skal vaske ut stedet der bestefaren og faren levde. Scenen er lang, omstendelig, og den blir ikke brukt godt nok. Metaforen er til stede. Sønnene skal kvitte seg med den siste delen av den alkoholiserte farens liv, men om de lykkes og hvordan dette forløser sønnene og deres syn på faren, er vanskelig å få øye på.

Jeg vet mange lesere har det slik med Min kamp bøkene. Alle har en periode eller en bok de liker bedre enn andre. Barndommens campingturer er vakre tidsbilder. Onkel Kjartan er en minnerik karakter. Universitetstiden i Bergen er interessant for andre, og en jeg kjenner nevnte og gjentok en setning jeg hverken er i stand til å huske å ha lest eller kan sette i en sammenheng.

Ditt beste Knausgård-minne

Hva liker du best? Hvilken scene eller hvilket menneske har brent seg inn i din bevissthet? Fortell om det i kommentarfeltet under, så er du med på å korte ned ventetiden for den harde kjerne, de som absolutt ikke kan holde ut, men står og skraper på butikkdørene i morgen tidlig.

vidar.kvalshaug@aftenposten.no

Twitter.com/Kvalshaug