Paralleller til virkeligheten

La meg starte med en bekjennelse, jeg elsker litteraturgenren "fantasy". Man kan se det som bare historier med fantasifulle vesener, men forfatterne snakker ofte om de samme problemstillingene som vi håndterer i det vanlige liv, og det hender vi kan se klare paralleller til virkeligheten også.

En av mine favoritter er barne- og ungdomshistoriene om fantasilandet Narnia av C.S. Lewis. Det var interessant å se bråket mot slutten av 2010 da mannen som har stått bak stemmen til løven Aslan i filmatiseringen av Narnia-bøkene, den britiske skuespilleren Liam Neeson, sa at Aslan for ham symboliserte flere religiøse ledere enn bare Jesus Kristus, deriblant profeten Mohammed og Buddha. Interessant nok var det ikke sammenligningen med Buddha, som skapte bråket, men den muslimske profeten. At Neeson hadde presisert "for meg", ble oversett, og han ble anklaget for å si at Lewis hadde ment dette, og dermed ødelegge forfatterens arv for selv å fremstå som politisk korrekt. At Neeson i etterkant har snakket om en tiltrekning til islam og et mulig ønske om å konvertere, har vel heller ikke hjulpet.

Men det var en episode i en senere bok, den siste i Narnia-serien som fanget min oppmerksomhet. Den siste striden handler om en konflikt mellom Narnia og Calormen, et rike i sør. Herskeren i Calormen, Tash, er en falsk guddom. En av hans tilbedere, en ærlig og god person, blir fortalt av Aslan at hans tilbedelse hele tiden egentlig har vært til Aslan, selv om han selv har trodd han tilba Tash, Aslans etisk-moralske motpart. Mens de som snakker om å tilbe Aslan, men er onde, i virkeligheten tilber Tash.

Lewis, et barn av sin tid, har vært kritisert for rasisme i sin beskrivelse av de mørkhudede menneskene i Calormen. Men hans syn på annerledes troende var faktisk langt mer åpent enn mange troende i dag. Ifølge Lewis var det noe av Kristus til stede i enhver religion, og fra enhver religion ville man kunne finne godhet og rettferd, om enn i mindre grad enn i å følge den rette lære.

Dette minner meg da om en historie fra profeten i Medina, hvor han mottok en kristen delegasjon fra Najran (Sør-Arabia). I etterkant spurte de kristne om de kunne trekke seg tilbake slik at de kunne gjennomføre sine bønner. De ville ikke virke respektløse og tilbød seg å reise ut av byen for å gjøre dette. Svaret var at ikke bare kunne de gjennomføre sine bønner i Medina, profeten tilbød dem å bruke moskeen.

Poenget til profeten, slik jeg forstår det, var at selv om deres tro var feil sett fra et muslimsk ståsted, så var de oppriktige i sin tro. Da er det ikke tilbedelsen i seg selv, men hva den gjør med oss og om den skaper oss til bedre mennesker som er viktig for Gud? Det betyr ikke at man sidestiller alle religioner eller sier at de ikke betyr noe, men at man har fokus på hva man gjør mer enn hva man tror på. En sannhet flere i vår til tider opphetede debatt om samfunnsutviklingen med fordel kunne ta til seg?