Pisspreik som ny næring

Feilstinget er i ferd med å komme tilbake i hardangersømmen. Slik formulerte forfatter Lars Ove Seljestad nåtilstanden for Odda-samfunnet. Språket er blomstrende når Litteratursymposiet inviterer sine fremste døtre og sønner til debatt. Språket er også forsonende, for noen steg utenfor Sentralbadet Litteraturhus på verftstomten går gatene. Der er språket hardt og kontant, stemningen verre enn noen gang, åtte år eter at smelteverket stengte for godt. Familier splittes og naboer unngår hverandre når et visst tema kommer opp: Skal ruinene rives? Bevares? Skal søknaden om å havne på UNESCOs verdensarvliste sendes eller hives i peisen?

Kjærlig pisspreik

I Odda handler debattene fortsatt om Odda. Debattene handler om ettermælet og definisjonen av en vei videre etter at 30 prosent av innbyggerne har flyttet. Kulturelt sett er Odda en kjepphøy kommune, en godt fornøyd narcissus som speiler seg i Sørfjorden, men Odda er også stedet hvor dagskiftet på Zinken kjøper ølbrett og fremmed brennevin direkte fra båtene. Skrytepaver, sytepaver og mytepaver har alltid levd godt ved siden av hverandre fordi de har historiene å fortelle.

Her kommer pisspreiket inn. Ved siden av et pisspreik er en fast programpost på det årlige litteratursymposiet, har det mye for seg. I Odda er pisspreik en kjærlig omtale du utsettes for når du forlater gruppen din, enten det er pauserommet på fabrikken eller du er en ung Frode Grytten som sparker fotballen på elven oppe ved Hjøllo og må hente den, noen ganger helt ute på fjorden. Da blir det pisspreik om deg. Du blir snakket opp, noen ganger ned, men ikke helt ned til drittpreik. Frode Grytten kom i voksen alder til å kjenne igjen mekanismen i romaner av irske James Kellmann.

Samtaleforsker Herdis Moldøen tok med seg båndopptager til pauserommet på Zinken og festet den muntlige fortellertradisjonen til teip og analyserte den i sin masteroppgave Samtaleforteljingar frå skiftet ved NTNU i Trondheim. Ett av funnene var den unike måten de overlappet historiene på. En arbeider begynte på en historie, men måtte løpe til arbeidsplassen. En annen tok over og en tredje fullførte. Og om igjen. Historiene var røffe, fulle av pisspreik og grov skjemt, men de var blitt skapt kollektivt og fortalt kollektivt videre.

Startet med Grytten

Det var med Frode Grytten at Odda ble et viktig sted i norsk litteratur. Folk jeg snakket med sa de hadde sett Bikubesong både to og tre ganger da Det Norske Teatret gjestespilte og litteraturen etablerte en ny identitet for Odda, akkurat som musikken gjorde for Liverpool. Kanskje er det lettere å redefinere identiteter på et arbeiderklassested, men det er også der det trengs mest i møte med nye, brutale utfordringer. At kommunen i desember i fjor vedtok et nytt slagord, «Alt kjem til å bli bra», er lett forglemmelig. Fra nå av er det uansett kunsten som bestemmer det.

Odda har en imponerende rekke rad av forfattere. Blant dem er Svein Eide, Marit Eikemo, Hallgeir Opedal, Øyvind Sagåsen, Brynjulv Raaen, Bjørn Ingvaldsen, Knut Olav Åmås og Lars Ove Seljestad, men ingen av dem er under førti år. Derfor har et par driftige skolelærere tatt i bruk historiefortelling i skolen og melder om inspirerte elevtekster og at tradisjonen videreføres. Disse elevene må enda sterkere innlemmes i det som er landets kanskje aller fineste litteraturfestival hver oktober.

At litteraturen har omdefinert Oddas identitet på nokså kort tid, er noe flere i panelet bekrefter. I 1986 kom bunnpunktet, et stort avisoppslag om at Sørfjorden var verdens mest forurensede fjord. Da journalisten, barnebok- og romanforfatteren Hallgeir Opedal flyttet til Oslo, pleide han å svare: Eg kommer frå Hardanger. Odda var unevnelig.

Sosiologen og romanforfatteren Lars Ove Seljestad hadde det på samme viset, men kan nå rapportere at på Østlandet er det blitt sååå kredd, asså å være fra Odda.

Hardanger Folkeblad blusser av strid og utskjelling, men lokalavisen har fått ny layout, og den medførte en uventet pause i telefonene om UNESCO og verket: Dødsannonsene ble plassert ved siden av smilende bursdagsbarn, og spalten flo og fjære fikk den nye vignetten tidevann. Folk har fått noe annet å ringe avisen om. Redaktør Trygve Syse lover å plassere dødsannonsene et annet sted, men tror Odda må lære seg å leve ved splittelsen i folket.

Forfatterne er konsekvent forsiktige med å blande seg i de pågående stridene om UNESCO, bevaring og forfall. Det er nok lurt. Men når vi er ute i den kritthvite snøen, blant knuste vindusruter og rustbrune metallstenger og den enorme installasjonen som het Odda Smelteverk, hvisker en av dem: «Riv driten».

Kjærlig pisspreik, det også.