• FOTO: Knut Falch/NTB scanpix

Prinsesse Ragnhild, fru Lorentzen

Det siste navnet fikk hun etter sin oldemor, den danskfødte britiske dronning Alexandra. Kronprinsesse Märtha var fornøyd med at fødselen ikke kom før 9. juni i 1930; det har vært tilstrekkelig med 7. juni-er i norsk-svensk historie, bemerket hun da svangerskapet gikk mot slutten.

Den gangen hadde bare menn arverett til tronen, og Norge fikk derfor ikke en tronarving før prins Harald kom til verden i februar 1937. Begge hans to søstre sa alltid at de var godt tilfreds med at byrden som monark ikke ble lagt på deres skuldre.

Prinsesse Ragnhild hadde ennå ikke fylt ti da familien måtte flykte fra Skaugum 9. april 1940. De oppholdt seg i Sverige mest hos mormor og morfar sammen med kronprinsessen, men i august reiste de fra Stockholm via det som ennå var det nordlige Finland med skip til USA. De bodde i en forstad til Washington under okkupasjonen.

Hun kom tilbake til Norge sammen med farfar, kong Haakon 7., sin mor og sine to yngre søsken, to dager før sin 15-årsdag. Kronprinsessen hadde passet på at det bare ble snakket norsk i hjemmet; det var aldri tvil om at de skulle hjem igjen.

Vaktstyrken for kongefamilien i de første etterkrigsukene ble ledet av Gunnar Sønsteby, og en av hans nærmeste assistenter het Erling Lorentzen, som også hadde vært aktiv motstandsmann. Prinsessen syntes godt om den staselige livvakten, men selv om hans rulleblad fra okkupasjonstiden var mer enn ulastelig, var det ingen enkel sak å få kong Haakons tillatelse til å et borgerlig ekteskap. Hennes siste offentlige representasjonshandling på kongehusets vegne var å erklære de olympiske vinterleker i Oslo for åpnet i februar 1952. I mai 1953 sto hun brud i Asker kirke. De nygifte slo seg ned i Rio de Janeiro, hvor Lorentzen bygget opp sin forretningsvirksomhet. For det norske miljøet i Brasil ble paret et naturlig samlingspunkt.

De fikk tre barn, det siste i 1968, og stort sett kunne de leve i fred for massemediene. Men de holdt nær kontakt med både familien og med gamle venner i Norge, og de beholdt sin villa på Ullern. Da prinsesse Ragnhild ikke reiste til Oslo for å delta i Gunnar Sønstebys begravelse i mai i år, var det et klart tegn på at helsen begynte å svikte. Hennes siste besøk i Norge var ved søsteren prinsesse Astrids 80-årsdag i februar.

Som den førstefødte sto hun sin far, kronprins og senere kong Olav spesielt nær. Etter gammel engelsk skikk skrev de brev til hverandre hver uke. Da faren døde, brente hun brevene, og hun henviste til at dette var privatbrev som ingen andre hadde noe med. Faghistorikere kritiserte henne, men de hadde bevart tausheten da det ble kjent at deres nestor, tidligere utenriksminister Halvdan Koht, omarbeidet noen av sine egne brev før han deponerte dem i Riksarkivet – en original behandling av historisk kildemateriale.

Hun kunne være frittalende utenfor tur: I 2004 kritiserte hun niesers og nevøers valg av ektefeller og mente de hadde hatt dårlige rådgivere. Kongefamilien la denne minikrisen bak seg ved to sjakktrekk: Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit dro på familiebesøk til Rio de Janeiro, og kong Harald bemerket med et skjevt smil: Slikt kan skje i alle familier, og som dere ser, så skjer det til og med i de beste familier.

   Etter eget ønske blir hun bisatt fra Slottskapellet, kongefamiliens eget kirkehus. Hun får sin grav i Asker hvor hun tilbrakte ti førkrigsår og de åtte første etterkrigsår. Hun ga fra seg tittelen Kongelig høyhet da hun inngikk ekteskap, et mønster som også prinsesse Märtha Louise har fulgt.

Familien ved Erling Lorentzen markerte samme holdning ved at den allerede i går sa nei takk til Regjeringens tilbud om begravelse på statens bekostning. Hun var privatmenneske de siste 59 år av sitt liv.

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Flere bilder

Per Egil Hegge.

Mest kommentert siste døgn