Revolusjon i motbakke

- FRIHET, FRIHET, ropte tusenvis av hviterussere så det gjallet i veggene på bygningene rundt Oktoberplassen i Minsk. Unge og gamle viftet med opposisjonsflagg mens de raste mot det de mente var fusk og fanteri i søndagens presidentvalg.De taktfaste ropene om frihet var som å høre et ekko av folkemassene under Roserevolusjonen i Georgia høsten 2003 og Oransjerevolusjonen i Ukraina året etter.Opposisjonen i Hviterussland har valgt olabukseblå som sitt symbol fordi dongeribukser ble et frihetssymbol i Sovjetunionen. Står vi nå foran en dongerirevolusjon i Hviterussland - slik folkelige opprør har veltet autoritære regimer før i tidligere Sovjet-republikker? Mye taler imot. Flere av forutsetningene for revolusjonene i Ukraina og Georgia er ikke til stede i Hviterussland.

Ukjent opponent.

I Ukraina og Georgia var det en sterk og populær leder som opposisjonen kunne samle seg bak, men den tidligere fysikkprofessoren Aleksandr Milinkevitsj var totalt ukjent i store deler av befolkningen for bare tre måneder siden.I motsetning til i Ukraina har ikke opposisjonen i Hviterussland en gang et lite fotfeste i maktens organer. De har ikke én eneste representant i nasjonalforsamlingen, og domstolene gjør det myndighetene sier.Nær sagt alle mediene er kontrollert av staten, og den store demonstrasjonen søndag ble en gang ikke nevnt. Under Oransjerevolusjonen sendte Kanal 5 døgnet rundt fra gateprotestene.Den statlige kommandoøkonomien gjør også at man ikke har noen uavhengige millionærer som kan sponse revolusjonen, slik som å betale for mat og telt.Dessuten er Lukasjenko overraskende populær, ikke minst på grunn av den sosiale profilen på politikken hans. I Ukraina og Georgia var de gamle, autoritære regimene forhatt.En av de viktigste lærdommene fra Rose- og Oransjerevolusjonen var imidlertid at slike omveltninger er uforutsigbare. Revolusjoner kan komme raskt der man minst venter det. Også på de ledere som mener å ha full kontroll med situasjonen og det folket de styrer over.

Behøver flere.

En helt kritisk faktor i denne sammenheng er antall. Hvis tilstrekkelig mange nok møter opp for å demonstrere, kan man få en snøballeffekt. Når andre ser at noen tør, overvinner de sin frykt og slutter seg til protestene. Da kan utviklingen gå svært raskt, og regimet kan begynne å rakne fra innsiden. Hva dette antallet er, er vanskelig å si, men det er i hvert fall flere enn de drøyt 10 000 som protesterte mot valgfusk søndag.En del forhold gjør at Lukasjenko likevel ikke bør føle seg for trygg på litt lengre sikt.

Gamle velgere.

Selv om Lukasjenko er relativt populær, er hans velgere i ferd med å dø ut. I dagens internettalder er det også vanskelig å bevare den informasjonsblokaden han har opprettet. I tillegg er Hviterussland stort sett omringet av land som omfavner demokrati, og med tette forbindelser over grensene blir det vanskelig å opprettholde myten om at nabolandene i vest er preget av sult og nød - slik TV-propagandaen hevder.Før dette valget klarte opposisjonen for første gang å samle seg, og det er et godt utgangspunkt for videre motstand mot Europas siste diktator. Dessuten har opposisjonen - til tross for sine tøffe kår - blitt inspirert av de siste årenes omveltninger, og de har skjønt at folkelige protester kan styrte tyranniske regimer.