Sekularisme er ikke ateisme

For fire år siden skrev jeg kronikken «Den sekulære ekstremismen» i denne avis for å problematisere utviklingen i norsk religionsdebatt og understreket viktigheten av å finne vår sekulære profil. Temaet fremstår nå som et av de mest fundamentale identitetsspørsmålene for nasjonen. Det overordnede spørsmålet er om religiøsiteten skal gis plass i den norske offentlighet – om hva slags sekularisme som skal prege landet.

Bør kristne foreldre oppdra sine barn religiøst? Skal det være tillatt å bygge moskeer i Norge med prominente minareter? Hva med politimenn med turban? Dette er temaer som med jevne mellomrom skaper betente debatter, og er et uttrykk for at vi er i søken etter vår religionspolitiske identitet.

Disse debattene er ikke minst tegn på voksende skepsis til gudstro i landet vårt. Eksemplene på dette er ikke vanskelige å finne – alt fra lærebokforfatteres forsøk på å fjerne navnet Kristus fra vår tidsberegning til at flere høringsinstanser gikk inn for forbud mot en eldgammel jødisk-muslimsk tradisjon med omskjæring av guttebarn. Barneombudet Reidar Hjermann har på sin side erklært krig mot at foreldre lærer sine barn opp i sitt livssyn og ønsker kontroll med særlig kristne trossamfunn. Han representerer slik en strømning i ordskiftet som definerer nøytralitet fra et gudløst og ateistisk utgangspunkt.

Det er en utbredt misforståelse at sekularisme som begrep innebærer at ateismen skal oppnå en opphøyet særstilling og gjennomsyre samfunnet. For sekularisme er ikke ateisme. Men hvordan skal man da forstå dette begrepet som blir brukt både som honnørord og fyord? Den ferske boken Sekularisme – med norske briller – redigert av Universitetet i Oslos fremste religionsforskere – Oddbjørn Leirvik, Sindre Bangstad og Ingvill Plesner – gir svar på dette og mange andre sentrale spørsmål om sekularisme. Her anskueliggjøres begrepet fra ulike synsvinkler gjennom flere bidragsytere, og temaet settes i en norsk kontekst.

For diskusjonen om religionenes plass i norsk offentlighet preges av begrepsforvirring. De som anvender begrepet, klargjør ikke hva slags sekularisme de sikter til. Er det den franske laicismen, også karakterisert som vaktbikkjesekularismen av religionssosiolog Lars Laird-Eriksen? Eller den liberale amerikanske dansegulvsekularismen?

Det er interessant at «liberalistiske» Frp-ere som Per-Willy Amundsen og Christian Tybring-Gjedde ivrer for laicismen i Norge. De tar på seg den sekulære drakten i kampen mot islam. Sindre Bangstad viser i Sekularisme – med norske briller til den fremstående sekularismeteoretikeren Charles Taylor, som er kritisk til slik ideologisering og absoluttering av sekularismen. Taylor ønsker en reformulering av begrepet, slik at sekularismen blir åpnere.

Norges ferd mot en religionspolitisk identitet preges nå av den antiliberale vinden som blåser over Europa og av angsten for islam. Men det er viktig at vi bevarer pluralismen, høydemokratiet og ikke blir et antireligiøst flertallstyranni som setter likhetstegn mellom sekularisme og ateisme.