Mest delt
Flagg til side
«Hvem vil du helst ikke ha som nabo?»
Apples Iphone ringer dårligst
Vil spre kommunale Tøyen-boliger - kjøper blokk 300 meter unna
-
Da regissør Tony Scott begikk selvmord i helgen, formidlet norske medier detaljene rundt hendelsen. Det ville de ikke gjort om han var nordmann.
KOMMENTAR
Selektiv varsomhet
Når nordmenn begår selvmord, er norske journalister stille som mus. Når utlendinger gjør det, bretter vi det ut. Gjelder presseetikken bare «våre egne»?
AV: joacim lund
Da nyheten om Top Gun-regissør Tony Scotts dødsfall nådde oss i morges, formidlet en noenlunde samlet norsk presse, inkludert NRK, NTB og Aftenposten, en detaljert beskrivelse av hva som hadde hendt. Scott parkerte bilen ved en bro i Los Angeles, kunne vi se og høre, før han gikk ut på broen og hoppet i døden. Politiet utelukker at det dreier seg om noe annet enn et selvmord.
Vi og dem
I Vær Varsom-plakaten, som alle norske medier opererer etter, er selvmord behandlet i et eget punkt:
Vær varsom ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk. Unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger.
Begrepet «allmenne informasjonsbehov» er tøyelig. Men det norske folk trenger selvsagt ikke detaljene rundt Top Gun-regissørens selvmord. Det ubehagelige spørsmålet blir derfor dette: Gjelder varsomheten bare «våre egne»?
Utydelige grenser
Jo lenger unna oss tragedien er, desto mindre viktig blir presseetikken, spesielt når det gjelder identifisering og bruk av bilder, uansett om det handler om krig, skoleskytinger, naturkatastrofer eller selvmord.
Når en norsk statsborger tar sitt eget liv, er vi ytterst forsiktige. En liten utvikling har det nok vært, men fortsatt røyklegges disse dødsfallene, slik at leserne i beste fall kan gjette seg til hva det dreier seg om.
I Scotts hjemland, USA, er selvmord mindre tabubelagt og omtales med den største selvfølge i mediene. Det kan være en årsak til den norske pressens løsmunnethet, men det er likevel god grunn til å spørre seg hvor grensen skal trekkes mellom «vi» og «dem». Ved Svinesund? Hjortneskaia? Smutthullet? Asylmottaket?
Likhet og brorskap
Det er ikke gitt at hemmelighetskremmerier rundt selvmord er den beste løsningen. Og i fremtiden kan det hende at vi omtaler fenomenet med en større åpenhet enn vi gjør i dag.
Uansett hva vi ender opp med, bør norske medier følge de samme etiske retningslinjene for alle mennesker som faller for egen hånd – uansett om de tilhører «oss» eller «dem».
Kommentarer
Siste fra seksjon
-
Hvorfor elsker vi sure katter på internett?
I gamle Egypt var katter å regne som hellige dyr. Etter 2000 år som ordinære kjæledyr, har sosiale medier gitt de firbente pelsdottene kjendisstatusen tilbake.
19 mai 2013 14:23
Mest lest meninger
Et vaklende korthus
Norsk prostitusjonslovgivning er som et korthus, der bærebjelken er en forestilling som mangler rot i virkeligheten. Det forklarer også reaksjonene fra forbudstilhengerne når virkelighetsbildet utfordres. De er redd for at korthuset faller sammen.
Medfølelsestretthet?
Romfolket setter oss på prøve. Skal de ha vår medfølelse, eller skal virksomheten deres forbys? Men de minner oss også om den elendigheten i verden som egentlig er like nær.
Mest kommentert siste døgn