Som et stort 
uendelig skrik

Det er fristende å ty til sitater fra Edvard Munchs egen penn (som i overskriften her) når jeg skal oppsummere prosjektet for nytt Munch-museum. Kanskje ville det vært enda mer treffende å finne noe hos Franz Kafka: En følelse av absurd uvirkelighet slår en jo. Alle politiske partier ønsker et nytt museum for Norges største bidrag til verdens kunsthistorie. Men ingen vet i øyeblikket hvordan, hvor og når det skal bli til. Ingen.

Ap + Høyre

I en så stor sak burde det ideelt sett ha eksistert en robust storallianse av Høyre og Arbeiderpartiet for å sikre stort flertall for én løsning. Kan en slik allianse bli til? Vel, Høyre går for Bjørvika, Arbeiderpartiet for Tøyen, og foreløpig ser de absolutt ikke ut til å kunne møtes. Det medfører at fløypartiene SV og Frp nå kontrollerer saken.

Den mann eller kvinne som igjen greier å skaffe varig flertall for ett alternativ, vil derfor gjøre Oslos Munch-arv på 25 000 verker en svær tjeneste. Ja, den personen er en politisk entreprenør som fortjener et auditorium i det nye museet oppkalt etter seg.

Bjørvika fikk flertall og politisk forankring i Oslo bystyre både i 2008 og i 2009. Noe av det som har skapt størst problemer for Lambda, er at det på denne tiden aldri ble lagt til rette for og satt av tid til en bred offentlig debatt om samtlige av de tre prosjektene som ble innstilt.

Hvis annenplassvinneren Yin Yang fra Bjørvika-konkurransen var blitt valgt av politikerne, ville byggingen snart vært i gang. Flere og flere, både politikere, kulturfolk og medier, begynner nå å interessere seg for andre løsninger i Bjørvika enn Lambda. Også blant arkitekter finnes det svært delte meninger om Lambda. Og det har skjedd før at førsteplassvinnere er valgt bort etter konkurranser.

Manglende legitimitet

Utbyggere og politikere tok aldri på alvor alle dem som har ment at Lambda ikke er et godt nok prosjekt. Det hjalp slett ikke på at arkitekter ofte skyr offentlighet, ikke kan snakke for seg, og heller ikke har stor sans for politikeres og borgeres dømmekraft.

Den manglende diskusjonen av Bjørvika-juryens innstilling, der Operaens styreleder Ellen Horn og Nasjonalmuseets direktør Audun Eckhoff var to av medlemmene, har slik bidratt til å svekke Lambdas legitimitet i offentligheten. Dessuten har tilhengerne av Lambda vært fryktelig sene med å komme på banen – inkludert juryen og politikerne. I noe omfang har det først skjedd sent i høst.

De har nå lært at Norge er et land av åndelige anarkister uten voldsom respekt for kultur- og kunnskapselite (noen er lei seg for det, de fleste av oss slett ikke.)

Enormt potensial

Munch-museet i Bjørvika, enten det blir Lambda eller noe annet, har potensial til å bli et av de mest sentrale internasjonale museer i samtiden. De enorme suksessene med store Munch-utstillinger i Europa og USA de siste årene viser det.

En liten trøst: De nye rundene og omkampene viser hvor viktige de store byggeprosjektene er for nordmenn, ikke det motsatte. De speiler politiske realiteter, enten vi liker dem eller ikke. Ekstrarundene er slitsomme, men de gjør det endelige resultatet bedre. Omkamper er ikke demokratiets skyggeside, derimot dets kvalitetssikring.

Men nå har prosessen snart tatt pinlig lang tid. Avgjørende beslutninger må tas i 2012.