• Finale i morgen.

    Bergen egner seg på film, men hvorfor finnes det så få ekte bergensfilmer? I morgen er det premiere på tolvte og siste film om Varg Veum. FOTO: FRA FILMEN

Stakkars Bergen

Varg Veum skulle gi filmbyen Bergen et løft. Slik ble det ikke.

I morgen er det finale for Varg Veum på lerretet. For siste gang skal den hederlige privatdetektiven trave gjennom trange smug og kaste mistenksomme blikk opp mot villastrøkene i fjellsiden. Gråværet henger tungt over Bergen.

Skjønt, hvor mye er vi egentlig i Bergen? De seks første filmene ble innspilt der, men ved inngangen til de seks neste ønsket produsenten å flytte det meste av arbeidet til Oslo. Planene ble justert bare fordi det regionale filmfondet i Bergen truet med å droppe pengestøtten. Kalde hjerter er derfor innspilt der, men samlet er arbeidet med andre pulje gjort i Oslo, Bergen og Budapest.

Kravet fra Staalesen

Slik skulle det ikke være. Da de første kontraktene om denne kjempesatsingen ble inngått i 2006, var det en forutsetning at handlingen skulle foregå i Bergen. Dette var faktisk det viktigste kravet fra Varg Veums opphavsmann, Gunnar Staalesen. Forfatteren godtok at filmversjonens Veum snakket østlandsdialekt, men insisterte på at han skulle høre hjemme i Bergen.

Lokale krefter sponset prosjektet nettopp fordi det var bergensbasert, og i filmmiljøet ble det lagt til rette for en skikkelig kompetanseheving. Endelig skulle filmarbeidere i Bergen drive med profesjonell spillefilm, ikke bare dokumentarer og kortfilmer. Man forventet vekst i kulturnæringen og profilering av byen i karakteristiske byscener.

Hele denne prosessen er grundig dokumentert i masteroppgaven Regioner og film – Vestlandet og Varg Veum (Universitetet i Bergen). Lill Helen Berg har intervjuet sentrale aktører i Bergen og viser hvordan produsenten Miso Film forsøkte å unndra seg regionale forpliktelser.

Næringsvett

I tiden etter Varg Veum fikk filmmiljøet problemer med å tiltrekke seg nye, store produksjoner. Resultatet av denne regionale filmsatsingen risikerer dermed å bli temmelig paradoksalt: I Bergen er kompetansen løftet til et nivå som gjør filmarbeidere i stand til skaffe seg jobb – i Oslo. I løpet av de siste årene har en rekke vestlandske filmfolk flyttet til hovedstaden.

Regional spillefilmproduksjon står svakt i Norge, noe som nylig ble dokumentert i rapporten "For en neve dollar mer".

Mye tyder på at de ulike tiltakene dessuten bygger på feil premisser. De regionale filmfondene er preget av en næringspolitisk tankegang som ikke akkurat virker stimulerende på ambisiøse filmkunstnere. I bytte mot filmstøtten forventer man lokal profilering og vekst i kulturnæringen. Denne tankegangen preger også sponsorene.

Slik oppstår det et estetisk klasseskille mellom filmprosjekter med statlig og regional støtte. Bare den statlige konsulentordningen sikrer kunstnerisk frihet.

Instrumentelt

Kanskje er dette forklaringen på at det finnes så få ekte bergensfilmer? Man taper kampen om de statlige midlene, og må i stedet tenke instrumentelt for å skaffe regionale midler.

Men det er vel ingen som tror at Joachim Trier kunne laget det vakre Oslo-portrettet i Oslo, 31. august dersom han på forhånd skulle måtte argumentere for at filmen ville generere arbeidsplasser og styrke næringslivet.

ingunn.okland@aftenposten.no

twitter.com/IngunnOkland

 

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Avskaff påska no!

Det einaste gode religion har gitt oss, er fridagar. Og ikkje eingong det får dei til.

Adjø, privatliv

Når du installerer en app, går du inn i rollen som vår tids Faust – og inngår en pakt med djevelen.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer