Takken fra vitneboksen

I alle store straffesaker skjer det markante taktskifter. 22. juli-saken er intet unntak. For på 
sakens syvende dag satt ikke lenger Anders Behring Breivik 
i vitneboksen. I går begynte den lange rekken av vitner som skal fortelle retten om det de opp­levde denne spesielle juli-
dagen.

Først ut var vaktførstebetjent Tor Inge Kristoffersen. Han satt i Regjeringskvartalets underetasje da Behring Breiviks hvite leiebil ble forlatt like utenfor, og hadde tatt opp telefonen for å ringe politiet da eksplosjonsdrønnet fylte rommet. Så vitnet Forsvarsbygg-eksperten Svein Olav Christensen om bomber og trykkbølger, før politiets innsatsleder, Thor Langli, inntok vitneboksen.

Instinkt og ønske

Det er nå vi møter dem som gjorde jobben sin. Men som likevel har gjort mer enn den. Det er politi- og brannfolk, helsearbeidere og vaktmannskaper som handler rasjonelt i møte med katastrofen. I ettertid er det lett å si at de gjorde det vi forventer av samfunnets frontsoldater, men Thor Langli tok retten tilbake til de avgjørende minuttene da dette ikke var like selvsagt.

For det dreier seg om å gå inn i et bombeherjet regjeringskvartal uten å ane hva som venter dem. Ingen kunne vite om de ville bli møtt med flere bomber. Heller ikke om de ville bli angrepet. Like usikkert var det om Høyblokken ville rase sammen. Likevel handles det med pliktens instinkt og et intenst ønske om å redde liv.

Slik innsats må aldri devalueres til noe selvsagt.

Leksjon i demokrati

Også derfor føltes det helt naturlig og riktig da politioverbetjent Langli i går brukte vitneboksen i rettssal 250 til å rette «en stor takk til alle som gjorde en innsats». Uten påtatte fakter snakket politiveteranen om 
den «imponerende innsatsvilje og «stå på-vilje» som ble vist. 
Og vi skjønte hva han snakket om.

Det er slik et fungerende samfunn viser seg frem. Slik det er en usvikelig logikk over vaktførstebetjent Tor Inge Kristoffersens kontante svar da han konfronteres med Anders Behring Breiviks politiske tese som om at alle som arbeider i Regjeringskvartalet nærmest fortjener å dø:

«Norge er et demokrati. Vi jobber for den regjering som er. Sånn er det bare.»

Henrettelse på Youngstorget

Denne grunnmurte demokratiske ryggmargsrefleksen står i enorm kontrast til det Behring Breivik har forklart retten at han ventet seg av reaksjoner etter arrestasjonen:

«En hel verden ventet vel at jeg skulle bli henrettet på Youngstorget samme dag», sa 33-åringen på mandag.

For i 22. juli-terroristens tankeverden ville hans aksjon utløse panikkartede emosjoner hos landets Ap-elite. Derfor ville en ustabil statsleder gi politiet ordre om at han skulle bli drept allerede på Utøya, mente Behring Breivik. Alternativt ville han bli lynsjet ved første og beste anledning.

Nøkkel til refleksjon

Virkeligheten overrasket ham. Rosetogene overrasket ham. Jens Stoltenberg overrasket ham.

Ja, han ble «veldig overrasket», forklarte han en lyttende rett i en tinghussal der Behring Breivik også hadde ventet seg angrep over rekkverket ved første anledning.

Det ligger en slags nøkkel her. For så feil er det mulig å ta av sitt eget samfunn. Og så grunnleggende er det mulig å mistro et fungerende demokrati. Et samfunn der en hardt rammet statsminister midt i tragediens mørkeste timer former bud­skapet om at «svaret på vold 
er enda mer demokrati. Enda mer humanitet. Men aldri naivitet».

Testen var bestått. Mer enn bestått. Det kommer aldri Anders Behring Breivik til å forstå dypden i.