TAMILENES KAMP for frihet på Sri Lanka ligger med brukket rygg etter at Velupillai Prabhakarans organisasjon, Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE), ble knust militært på en smal stripe med land for halvannen uke siden. Tamilene har bare så vidt begynt å ta inn over seg at mannen som dominerte kampen for en tamilsk stat er død.
Sri Lankas hærsjef har gjort det klart at de militære vil opprettholde presset mot eventuelle væpnede tamilske grupper som enten allerede er i Sri Lanka, eller som kan få inn nye våpen fra tamilenes nettverk i utlandet. Regjeringshæren vil øke tallet på soldater fra 200000 til 300000. Fortsatt militær kamp synes som et dårlig alternativ for tamilene, ikke minst med tanke på hvilke katastrofale resultater de har hatt til nå.
Det gjenværende lederskapet i LTTE har gjennom sin leder for internasjonale relasjoner, den angivelige våpensmugleren Selvarasa Pathmanathan, gått inn for å legge ned våpnene etter Prabhakarans død. Strategien skal nå være å drive målrettet politisk kamp for tamilenes sak. På kort sikt er siktemålet å hjelpe de 300000 tamilene som befinner seg i flyktningeleirer på Sri Lanka, samtidig som man vil oppnå en størst mulig grad av selvstyre på den nordlige og østlige delen av øya, der det bor flest tamiler. En selvstendig stat for tamilene blir neppe noe realistisk mål på lang tid.
Nytt lederskap.
Men skal tamilene føre denne politiske kampen på en effektiv måte, trenger de et samlende lederskap. Tamiltigrene utgjorde i mange år dette lederskapet, først og fremst i kraft av sin militære styrke. Da Prabhakaran sto bak opprettelsen av LTTE i 1976, var gruppen bare en av mange militante tamilske grupper. Det var mange unge tamilske menn som mente at våpenmakt måtte til for å slå tilbake mot en undertrykkende singalesisk majoritet.
Demokratiske virkemidler hadde ikke ført noe sted hen, siden singaleserne brukte sin tallmessige overlegenhet til å innføre lover som på 1950-tallet gjorde singalesisk til landets eneste offisielle språk, som ga buddhismen en spesiell status, og som på 70-tallet gjorde det vanskeligere for tamiler å komme inn ved universitetene.
De første tamilske opprørerne forsøkte seg med ikke-voldelig protest etter mønster av Gandhi, uten annet resultat enn at de ble banket opp av singalesisk mobb. Gandhis metoder passet ikke for en mindretallsbefolkning, mente mange tamiler, som grep til våpen i stedet.
Ran og drap.
Som et slags Sri Lankas svar på Baader-Meinhof-banden ranet Prabhakaran og hans meningsfeller banker og drepte politifolk, ordføreren i Jaffna og andre de betraktet som medløpere for de singalesiske myndighetene. I likhet med europeiske radikale grupper reiste militante tamiler til Midtøsten for å få opplæring, eller de dro til India.
Prabhakaran var ikke spesielt opptatt av ideologi. Han mente visstnok at dersom de militante gikk foran med våpen i hånd, så ville folket følge etter. Få år senere gikk politisk motivert terrorisme av moten i Europa, men i Sri Lanka fortsatte den med enda større styrke.
I tiårene som fulgte, kjempet Prabhakarans kadre mot singalesernes væpnede styrker, mot indere som blandet seg inn i bråket på øya, og mot rivaliserende tamilske grupperinger. Gjennom årenes løp ble Prabhakarans og Tigrenes posisjon så dominerende at da Norge kom inn som megler for snaue ti år siden, var det liten vits i å forhandle med noen andre enn LTTE, uansett hva man måtte mene om terrormetodene deres.
Fredsprosessen brøt sammen da begge parter valgte å gå inn for en militær løsning, noe man i etterkant kan si var lite klokt av taperen LTTE. Så godt som hele det politiske og militære lederskapet i organisasjonen er borte, og geriljagruppen fremstår som en skygge av seg selv.
Lederkandidater.
Bevegelsens militære nederlag har åpnet muligheter for utfordrere som før bare kunne uttale sin opposisjon med fare for sitt eget liv. En av dem er Douglas Davananda, også han en gammel kriger, som er blind på ett øye og halvt døv etter at han er blitt forsøkt drept av Tigrene ikke mindre enn 11 ganger. Det finnes mange andre også.
Det er et åpent spørsmål hvor stor støtte de tamilske politikerne som har stått på Tigrenes side vil få i et nyvalg på Sri Lanka. LTTE fremstår ikke lenger som en livsfarlig trussel mot annerledestenkende tamiler, og bevegelsen kan med langt mindre tyngde hevde å være en garantist for at singaleserne må ta hensyn til tamilene.
Tamilene i Sri Lanka sies å være mindre radikale enn de mange tamilene som bor i utlandet. De er naturlig nok lei av krigen. De er mer opptatt av å finne løsninger som raskt gjør det mulig for dem å leve sammen med singaleserne. De har ikke samme mulighet til ufravikelig å stå på kravet om en fri tamilsk stat. Det kan resultere i svekket støtte til LTTE.
Kommentarer