Til å leve av?

"VI ER SOM KJENT ikke innforstått med en justering ut fra den alminnelige lønnsutviklingen i Norge," har direktør Per Christian Opsahl i Den norske Forleggerforening sagt. Det dreier seg om oversetterne.

"Grenseløs arroganse."

Siden 1. april har det vært brudd i forhandlingene mellom Den norske Forleggerforening og deres oversettere. Det skjedde etter syv års forsøk på å bli enige om en ny normalkontrakt og justering av satsene. Senere er visstnok intet skjedd. Oversetterne forteller at de intet har hørt fra motparten - til gjengjeld har de selv i månedsvis hatt gående "Oversetteraksjonen 2006".Den har omfattet diverse markeringer i forbindelse med leveransen av oversettelsene. Dessuten har de laget en kortstokk à la fotballkort der forleggeraktørene siteres. Det vil si: sitatplassen på kortene til de store forlagstoppene er tom. De har ifølge oversetterne ikke uttalt seg. Både dét og direktørens uttalelser blir ikke uten en viss rimelighet omtalt som "grenseløs arroganse" av oversetterformann Bjørn Herrman i avisen torsdag.

Forpliktelse.

Store deler av den oversatte skjønnlitteraturen er temmelig ulønnsomme greier - når man ser bort fra digre opplagsuksesser ("Da Vinci-koden"). På den annen side er det en del av den kulturforpliktelse de seriøse forlagene sier at de påtar seg, å sørge for at verdenslitteraturen, tidligere tiders og dagens, gjøres tilgjengelig på godt norsk. Det finnes uten tvil oversettere som tjener anstendig på et rimelig antall oppdrag, men det virker korttenkt og kulturelt uansvarlig å avspise oversetterne som gruppe med honorarer som i praksis gjør det umulig for de fleste av dem å oppnå normale årsinntekter, hvis de ikke skal arbeide seg skakk ihjel - og knapt nok da - eller renonsere på kvalitetskrav som de selv, forleggerne og leserne bør stille. Dertil kommer naturligvis at det neppe blir lettere å rekruttere tilstrekkelig dyktige, unge mennesker, eller å beholde de eldre i yrket, hvis det ikke gir en rimelig levemåte.