Les Jessica Kiils kronikker og artikler i Aftenposten

Lørdag ettermiddag fikk jeg en glad SMS fra Jessica Kiil under utdelingen av Nobels fredspris – hun satt og gjorde ferdig et nytt debattinnlegg til Aftenposten. Noen timer senere, grytidlig søndag, kom det en adskillig tristere tekstmelding der hun kunne fortelle at hun var blitt angrepet på gaten.

Paret som gikk løs på henne hadde bedt henne dra tilbake "dit hun kom fra". De ga uttrykk for at det er altfor mange som henne i Norge, og nå driver vi attpåtil og gir Nobels fredspris til afrikanere. Noe i den retning.

Feiret fødselsdagen

Nobelfesten på Grand Hotel i Oslo for de tre kvinnene fra Afrika og Midtøsten som ble tildelt fredsprisen var så vidt ferdig da Jessica Kiil passerte hundre meter unna natt til søndag. Hun er opprinnelig fra Kongo og hadde vært ute med venninner og feiret sin forestående 38-årsdag da hun ble angrepet av en mann og en kvinne. Hun ble slått og tvunget ned i asfalten, men forbipasserende grep snart inn og hjalp henne. Politiet kom like etterpå, og kjørte Jessica Kiil til Legevakten.

De som angrep har krav på ryddig behandling som alle andre. Alt peker imidlertid uvanlig klart mot en hathandling med rasistisk innhold overfor en etnisk minoritetsnordmann.

"Det finnes mange med lignende historier. Hun er en av dem som ikke har tenkt å tie om det"

Anmeldelser henlegges

Lignende skjer hver uke, men det blir bare anmeldt ca. 250 tilfeller av hatkriminalitet mot homofile, etniske minoritetspersoner og andre årlig. Mørketallene er trolig betydelige. Få orker å gå til politiet, anmeldelsene blir som oftest henlagt. Og sjelden får hendelsene offentlig omtale, slik Kiil-saken fikk i Aftenposten på nett og på Dagsrevyen søndag.

I går, på sin 38-årsdag, anmeldte Jessica Kiil overfallet. Hun er en sterk kvinne som har ressurser til det, selv om hun er alene med tre barn. Hun har arbeidet i spa og parfymeri, tatt utdannelse som hudpleier og drev nylig sin egen hudpleiesalong. Hun har opptrådt som artisten La Petite Jessica, har utgitt tre plater og deltatt på Melafestivalen.

Tidligere i år var hun i Kongo med stipend fra Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Hun skal skrive bok, på Aschehoug. Hun samler også kontinuerlig inn penger slik at 100 gutter og jenter får råd til skolegang i Kongo.

Kronikker og debattinnlegg

Innimellom alt dette er Jessica Kiil siden 2006 blitt et navn for Aftenposten-leserne, med debattinnlegg og kronikker som er både konkrete og prinsipielle: Hun har fortalt om et Norge som ikke har endret seg i positiv retning de siste årene, selv fra en velintegrert svart kvinnes ståsted. Ofte handler de om å greie seg som fersk statsborger – ikke bli behandlet som antatt hjelpetrengende del av en gruppe, men som et ressurssterkt individ.

Hun har fortalt om å bli tatt for å være afrikansk prostituert og hvor krevende det er å få starthjelp når man som gründer skal starte eget firma. Hun har skrevet om innvandringspolitikk og de useriøse delene av lånemarkedet.

Bananer og rynkekremer

Men mer enn noe annet har hun gjennom nøkternt skrevne, egenopplevde historier fortalt om de mange utslag av hverdagsdiskriminering en svart kvinne i Norge kan oppleve; i butikken, på gaten, på flyplassen og i møte med offentlige kontorer. På Aftens debattsider 1. juni i fjor fortalte hun en historie om grov trakassering:

"En dag kom en fyr gående inn i parfymeriet der jeg jobber. Han ropte høyt til meg. Jeg ba ham om å stille seg i kø som alle andre. 'Nei', sa han. 'Jeg bare lurte på om du har jobbet på bananplantasjer før du kom til Norge?' For å avspore ham svarte jeg at vi ikke selger bananer, men parfymer og rynkekremer. Han ga seg ikke: 'Du ligner på dem fra slaveritiden'. Folkene i køen ble flaue, jeg skalv og hadde lyst til å gråte, kollegaen min fikk sjokk og jeg tenkte at jeg måtte beholde smilet for å vinne denne kampen. Best støtte fikk jeg fra min eldste sønn: 'Mamma, du sa til meg at man må tilgi for å vinne, gjør det samme og husk at mennesker er like mye verdt med forskjellig oppdragelse.' Jeg ble hel igjen."

Som Jessica

Hun skal fortsette å skrive, lover hun da jeg kontakter henne etter politianmeldelsen i går. I likhet med mange som debatterer følsomme temaer i Norge mottar hun trusler, men også veldig mye positiv respons. Og innledningsordene i kronikken hun skrev under tittelen "Tja, vi elsker dette landet" 17. mars 2007 trenger å gjentas:

"Jeg vil bli møtt som Jessica når jeg søker arbeid, som musikkartist når jeg skal opptre, som anstendig kvinne når jeg skal ut på byen. Isteden oppfattes jeg som minoritetskvinne, innvandrer som snylter på velferdsgodene, og blir kalt hore hvis jeg pynter meg før en bytur."

Engstelige barn

I dag, en mørk tirsdag i desember 2011, sitter Jessica Kiil hjemme med sår på kroppen og skadet hånd i bandasje. Barna var for redde til å gå på skolen i går, kanskje har de orket i dag. Selv er Jessica Kiil arbeidssøkende for tiden og sier hun har lyst til å jobbe på sentralbord.

Hun er en energisk nordmann som hverken tåler å bli undervurdert eller aksepterer å bli satt i bås. Ikke har hun tenkt å gi seg heller, i kampen for å bli respektert som samfunnsborger.

Jessica Kiil er et symbol på det nye Norges muligheter – men også på landets mørkeste problemer. Det finnes mange med lignende historier. Hun er en av dem som ikke har tenkt å tie om det.

knut.olav.amas@aftenposten.no

twitter.com/KnutOlavAmas