To beklagelser - til to autoriteter

Det er ikke dagligdags for journalister å be om unnskyldning. Slikt faller oss ikke naturlig. Nå er det imidlertid på tide. For i 22. juli-saken har jeg tatt grundig feil - dessverre skjedde det til og med to ganger.

Denne uken meldte Dagens Næringsliv at Den rettsmedisinske kommisjon klager NRK inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU). Bakgrunnen er at NRK ringte opp kommisjonslederen, lyttet i drøyt 53 minutter og refererte deler av diskusjonen om terrorsakens første psykiaterrapport som et nyhetsoppslag i Dagsrevyen.

Det er ikke så vanskelig å forstå journalisten som ikke koblet ut samtalen. De fleste av oss er ganske nysgjerrige, og vi journalister lever av å være det. Derfor er jeg helt enig med Norsk Presseforbunds generalsekretær, Per Edgar Kokkvold, når han ikke vil bebreide NRK-journalisten som lyttet.

Det er det faktum at NRK ikke konfronterte kommisjonen med lyttingen, som er det kritikkverdige.

Kommisjonen har hele tiden hevdet at den var blitt avlyttet. Selv raljerte jeg over dette og kalte psykiaterne for «medieparanoide». Jeg trodde oppriktig talt at det hele skyldtes en lekkasje blant syv psykiatere. En lekkasje de syv benektet ved hjelp av aktiv fortrengning.

Grunnen var at jeg rett og slett ikke trodde NRK hadde avlyttet det aktuelle møtet. Det var en altfor fjern tanke. En annen grunn var at jeg stolte fullt og fast på NRKs Per Arne Kalbakk, som i et skjermbrev til Dagens Næringsliv forklarte saken på følgende måte:

«Avsløringene er basert på normalt, journalistisk kildearbeid, som gjorde at vi fikk tilgang på informasjon om hva som ble sagt på møtet.»

Dette var sterkt villedende. Å lytte til et møte man ved en misforståelse er «kommet inn i», er ikke normalt kildearbeid. Sannsynligvis vil da også NRK bli dømt i Pressens Faglige Utvalg. På samme måte som NRK også ble dømt da de glemte en mikrofon i daværende senterpartileder Åslaug Hagas jakkeslag. Hun gikk rett fra opptaket til et strategimøte med Kommuneforbundets Jan Davidsen i et lukket rom. NRK brukte det skjulte opptaket og ble dømt av medienes selvdømmeorgan for dette.

Lærdommer

I etterpåklokskapens klare lys ser jeg at Den rettsmedisinske kommisjon bør få en unnskyldning. Den hadde rett - og vi som ristet på hodet av den, ja, vi tok feil. Det kan vi lære av.

Det kan vi også av kritikken av Oslo tingretts administrasjon. Et nærmest samstemt pressekorps hadde ingen tro på at det var mulig å gjennomføre en så stor sak i et så lite tinghus. Vi insisterte på at dette ville bli kaos.

Dessverre må jeg erkjenne at jeg var blant de skarpeste kritikerne av sorenskriver Geir Engebretsen og hans stab.

«Det er skremmende at tingretten viser et så snevert syn som vi nå har sett. Den mangler en forståelse for offentlighet og tilstedeværelse i den viktigste rettssaken som er holdt siden saken mot Vidkun Quisling,» sa jeg til NTB.

Feilslått skepsis

Vi var dypt skeptiske til om Tinghusets rammer var rommelige nok. Det er fortsatt mulig å mene at skepsisen var godt begrunnet. Men det er også viktig å erkjenne at den ble gjort til skamme.

Ingen norsk straffesak har vært fulgt av flere medier og flere journalister. Ikke en eneste journalist hadde noe å klage på med hensyn til arbeidsforholdene. Igjen må noen av oss kritikere innse at vår forhåndsskepsis var feilslått. Oslo tingrett håndterte medieoppbudet på en fabelaktig måte. Det skal vi merke oss.

Sett fra en medieside har ingen norsk straffesak vært håndtert bedre. De fysiske omgivelsene har vært glitrende. Det samme har servicen fra tingrettens administrasjon vært. Når dette er viktig, skyldes det ikke bare vår mediale selvopptatthet, men like mye vår formidlingsoppgave i en sak som i perioder har opptatt et helt folk.

Grenseoppganger

Vi både bør og skal diskutere lærdommen fra denne saken. Den er første sak i vår strafferettspleie der ikke bare NRK og TV2, men også mange andre medier er blitt omfattet av begrepet kringkasting. Forskjellen mellom den direkte formidlingen av det skrevne og det direktesendte ordet, i form av nettkringkasting og såkalt «cover-it-live- sending», er blitt utvisket.

Mange av oss skulle nok ønsket at mer av saken ble tillatt direkteoverført. Samtidig må vi være oss bevisst at det ikke finnes noen annen sak der så mye har gått direkte ut til det store publikum. Ekspertvitnene og de sakkyndiges erklæringer er eksempler på dette. Så fortjener sakens dimensjon en diskusjon om de viktige grenseoppgangene.

De vil være en del av vårt totale 22. juli-oppgjør.