Toppidrett er også vitenskap

En rekke fag og forskningsfelter må til for å gjøre grensesprengende resultater mulige - iallfall slik internasjonal toppidrett er i 2012. Det slo meg da jeg leste en omfattende kartlegging i siste nummer av vitenskapsmagasinet New Scientist.

Der går skribenten Jessica Hamzelou gjennom et lite antall av de forskningsbidrag som hjelper toppidrettsutøvere til å yte «hurtigere, sterkere og høyere». Vi snakker om psykologer, fysiologer, ingeniører, biologer og ernæringseksperter.

Helt fra 1896

En helt ny innsikt er det slett ikke at toppidrettens små marginer er mer og mer avhengig av kunnskap av den aller mest spissede typen. Helt siden de moderne olympiske lekene begynte i 1896 har utøverne selv og ikke minst deres svulmende støtteapparater, tydd til kunnskap fra forskningsfronten - nesten uansett hvor små gevinstene måtte være.

Mer enn hundre år senere er nesten all toppidrett totalt vitenskapeliggjort. Hvis det pågående OL i London blir en sportslig triumf, er det samtidig en vitenskapelig seier.

Genetikk og genforskning er ett eksempel. Noe av suksessen til dem som gjør det best i toppidrett, kommer av genene de har fått fra sine foreldre. Ja, enkelte arvelighetsstudier av en- og toeggede tvillinger, antyder at så mye som 80 prosent av ulikhetene i ytelser kan tilskrives genene mer enn treningen. Det har blant annet å gjøre med hvordan hjertevev forbruker oksygen.

Genene påvirker også hvorvidt man utvikler fibre og muskler som egner seg best for utholdenhetsøvelser eller mer eksplosive kraftutladninger som passer for eksempel i vektløfting.

Ernæringsvitenskap

Toppidrettsutøveres næringsinntak må være noe av det som har utviklet seg aller mest siden 1896. Under lekene i Athen det året, fikk maratonløperne rødvin - til frokost. I St. Louis i Missouri i 1904 gikk det i en blanding av brandy, eggehvite og stryknin for mannen som vant herrenes maraton.

Under München-OL i 1972 kom den første menyen designet på bakgrunn av forskning - med stor vekt på frukt, korn, grønnsaker og pasta. Rundt OL i Sydney i 2000 skjedde det så en vektforskyvning fra proteinrike til karbohydratrike måltider.

Det fysiske er nå én sak. For toppresultater er en finstilt psyke nesten like viktig. Derfor forskes det heftig på hvordan utøvere kan motarbeide mareritt natten før viktige finaler. For de suger energi.

Det samme gjør en ufokusert hjerne. Å finne frem til den riktige mentale innstillingen er som kjent noe toppidrettsutøvere bruker mye tid på. Nå finnes det en teknikk som heter nevrofeedback som visualiserer for utøverne nøyaktig hvordan ens mentalitet konkret påvirker hjernens aktivitet.

Vel og bra. Men midt i vitenskapeliggjøringen av toppidretten, er det avgjørende å skape rom for utøvernes subjektive følelse av å ha kontroll med egen situasjon. Hvis man ikke greier å forene all rasjonaliteten med enkeltmenneskets følelser og fornemmelser, kan man måtte se langt etter toppresultatene.