Det var på sett og vis med Sharm el-Sheikh det hele startet.I 1967 var dette bare en søvnig liten egyptisk fiskerlandsby med utsikt mot Tiran-stredet. Fra en militærstilling like i nærheten kunne Egypt kontrollere skipsfarten til den israelske havnebyen Eilat. Og da president Gamal Abdel Nasser erklærte stredet stengt for israelske skip, oppfattet Israels regjering det som jevngodt med en krigserklæring. Den valgte å slå til 5. juni, og i løpet av seks dager hadde dens overlegne militærstyrker erobret hele den egyptiske Sinai-halvøya, de syriske Golan-høydene, Vestbredden og Gaza-stripen.
Toppmøtet.
De to sistnevnte områdenes fremtid sto i går i fokus for forhandlingene mellom Israel og de palestinske myndighetene som for vel et tiår siden fikk etablere seg der.Det ville selvsagt være hyggelig om også et avgjørende skritt mot fred kunne bli tatt nettopp i Sharm el-Sheikh. Og det er tross alt bedre at partene snakker sammen, enn at de skyter på hverandre. Men når det gjelder realitetene i konflikten, står de like langt fra hverandre som tidligere.
Bosetningene.
Ett kjernespørsmål gjelder for eksempel de jødiske bosetningene på Vestbredden, et område palestinerne gjør krav på i sin helhet, mens israelerne gjennom snart fire tiår har gjort sitt beste for å skape "nye fakta" som vi umuliggjøre en slik løsning.Senest mandag kunne The Washington Post melde at både den israelske regjering og private jødiske grupper arbeider aktivt for å utvide sin kontroll i områdene rundt Øst-Jerusalem, som palestinerne oppfatter som hovedstad i sin fremtidige stat, og i andre deler av Vestbredden.Avisen henviser blant annet til en ennå ikke offentliggjort rapport fra den israelske riksadvokaten, der det fremgår at praktisk talt hvert eneste av de sentrale departementene i regjeringen har bidratt aktivt til opprettelse av bosettinger og utposter i strid med israelsk lov - i tillegg til at de selvsagt også krenker folkeretten.
USAs rolle.
Amerikanerne leder forsøket på å få partene til å følge det Veikart for fred som er utarbeidet i samråd med Russland, EU og FN, og som både den israelske regjering og de palestinske selvstyremyndighetene har godtatt.Gårsdagens møte fant da også sted på amerikansk initiativ. Og da kan ingen av partene for skams skyld takke nei. Men skal samtalene føre til noe, må de begge vise en større fredsvilje enn den de hittil har lagt for dagen.
Per A. Christiansen er journalist i Aftenpostens utenriksredaksjon.
Kommentarer