Tro eller ikke tro, det er saken

DETTE ER DEN DAGEN i året da det er vanskeligst å få tak i drosje i Oslo. I morges startet muslimene feiringen av  Id-ul Adha, offerfesten, den største muslimske høytiden. I et par dager skal barn og voksne besøke alle sine kjente, og selv få besøk. Ingen skal være alene under offerfesten.

Denne feiringen ville nordmenn flest hverken visst om eller merket noe til, hadde det altså ikke vært for at drosjene står.

Kjenner seg igjen

 "Å høre muslimer snakke om problemene de har i Norge, er som å høre om min egen bakgrunn", sa mannen på talerstolen. "Det er viktig at minoriteter kjenner majoritetskulturen. Men det er også viktig at majoriteten kjenner minoritetene, og lytter til dem. Som minoritet blir man ikke alltid lyttet til, ikke alltid tatt på alvor", sa han.

Mannen var Jan Benjamin Rødner, dengang leder av Det Mosaiske Trossamfunn. Anledningen var tiårsdagen for Islamsk Råd Norge.

Sitatet som forteller hvordan en profilert talsmann for det jødiske Norge identifiserer seg med det muslimske Norge, finner jeg i bunken av notater jeg aldri har fått skrevet ut. Skriblet ned en tirsdagskveld i  mars 2004, i kjelleren på Hellerud videregående skole. Denne kvelden hadde Jan Benjamin Rødner en dobbeltfunksjon. I tillegg til å være leder for den jødiske organisasjonen, var han også leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL).

Nestekjærligheten og respekten som Rødner ga uttrykk for den kvelden, er et premiss for samarbeidsrådets eksistens. Respekten må strekke seg i alle retninger. Så da det i fjor vår ble avdekket at norske jøder utsettes for hets og trakassering, møtte muslimer, kristne og humanister fra STL opp i synagogen, for å vise sin støtte.

Retten til å tro

Kjernen i rådets arbeide er å forsvare hverandres rett til både å ha en gudstro, og til fritt å kunne utøve den. Det er dette fellesskapet som får representanter for alle landets troende til å sitte ved samme bord ( At Human-Etisk Forbund er blant dem, skyldes at retten til ikke å tro er like viktig).

Rådet med det krøkkete navnet er noe av det mest multikulturelle vi har i Norge. Her møtes representanter for det meste som finnes av livssynsorganisasjoner - holister og humanister, buddhister og hinduer, bahaier, muslimer og en rekke varianter av kristne. Da jødiske Rødner gikk av som leder, overtok en humanist. I dag styres STL av en mormon.

Samler de fremste

Men rådet er også en godt bevart hemmelig, kjent for spesielt interesserte, ukjent for de aller fleste. Det hjelper ikke at lederforumet samler de mest innflytelsesrike lederne i hvert trossamfunn, som Bernt Eidsvig, katolsk biskop, Senaid Kobilica, imam og leder i Islamsk Råd Norge, Helga Byfuglien, preses i den norske kirke, Åse Kleveland, styreleder i Human-Etisk Forbund og Joav Melchior, rabbiner i Det Mosaiske Trossamfunn. Lederforumet møtes to ganger i året, senest sist torsdag. Da var dialog etter 22. juli et av temaene.

Bak lukkede dører

At vi ikke har lest om møtet, skyldes delvis at det var var lukket, og fant sted mer eller mindre i hemmelighet. Religionslederne ønsker ikke at offentligheten skal ha direkte innblikk i samtalene.

Det er forståelig, men også problematisk. Hvordan de fremste lederne for religionene som er representert her i landet snakker til hverandre, er absolutt av offentlig interesse. Det samme er temaene de tar opp.

Mens lederforumet bare samles hvert halvår, møtes det mer omfattende rådet i STL fire-fem ganger i året. De arbeider blant annet med å følge opp Inkluderingsutvalgets forslag, om å inkludere også menige trosfeller i et mer omfattende dialogarbeid.

Som 15-åring ønsker STL å bli kjent også for et bredere publikum. Men skal oppmerksomheten bli større, må også åpenheten bli det.

Skjønt vil det hjelpe? Kanskje er rådet for lite konfliktorientert til å nå utover de troendes rekker. Den tidligere lederen Jan Benjamin Rødner beskrev rådets arbeid slik:

"Vi møter hverandre med respekt og forståelse, men vi tar ikke opp Midtøsten som bredt tema. Rådet er for oss i Norge, og det må det få lov til å være".

Frafall fra islam

Ja, slik må det få lov til å være. Men mediene tiltrekkes sjelden av enighet. Er der ikke konflikt, er der heller ikke journalister, særlig når det handler om religion. Innimellom kan mangelen på interesse bli direkte pinlig. Som da et stille dialogarbeid mellom Mellomkirkelig råd og Islamsk Råd i august 2007 førte til en oppsiktsvekkende, felles erklæring: Begge parter anerkjente retten til frafall, og retten til fritt å velge sin tro, både i Norge og i resten av verden.

Det skulle kanskje bare mangle, men for Islamsk Råd var det en grensesprengende erklæring. Vi vet at i enkelte land kan frafall fra islam medføre dødsstraff.

For at budskapet skulle bli spredd, sendte Islamsk Råd erklæringen ut til alle sine medlemmer, med oppfordring om å ta opp saken i fredagsbønnen.

Om oppfordringen ble fulgt, er ukjent. Kanskje var moskeene like lite interessert som mediene.To dager etter at vedtaket ble gjort, sendte NTB ut en liten notis om retten til frafall. I løpet av den neste uken ble notisen trykket i Aftenposten og i Dagbladet. Det var det.

Så ble det stille. Journalister er langt mer opptatt av retten til å leve som åpent homofil muslim, enn av retten til å falle fra.

Felles verdier

Kanskje må Samarbeidsrådet for tro- og livssyn fortsatt finne seg i å drive sitt arbeide utenfor rampelyset og under radaren. Der finner de i det minste arbeidsro.

I notatene fra den hustrige tirsdagskvelden på Hellerud videregående skole, i mars 2004, kan jeg også lese hvor pent Lars Gule snakket om Islamsk Råd, på vegne av Human-­Etisk Forbund. Hvor varmt Jens-Jonathan Wilhelmsen hedret de norske muslimske lederne, på vegne av gamle Moralsk Opprusning. Hvordan kvekerne, den katolske kirke, frikirkene og Den norske kirke fulgte opp.

For selv om noen synes å tro at skillelinjene i verden går mellom muslimene og alle andre, går i virkeligheten skillet mellom dem som har en gudstro, og dem som ikke har det.