Tvang i grenseland

De fleste har eller vil få nære familiemedlemmer underlagt tvang på sykehjem eller tilsvarende institusjoner.

Pasientrettighetsloven fikk 1. januar 2009 et nytt kapittel 4A om tvungen somatisk helsehjelp til personer uten samtykkekompetanse. Formålet var å tydeliggjøre og regulere bruken av tvang i helsesektoren mot personer som har vanskelig for å motsette seg dette. Loven gir adgang til inngripende tiltak som frihetsberøvelse, inngrep i/på kroppen, tvangsmedisinering og bruk av belter. Min erfaring som tidligere konsulent ved et fylkesmannsembete er at helsevesenet regelmessig begår ulovlige overgrep mot hjelpeløse pasienter, uten at dette gis nevneverdig oppmerksomhet av lovgiver, tilsyn eller mediene.

Helsepersonell som vedtaksmyndighet

Tvang etter kapittel 4A kan besluttes av ethvert helsepersonell. Utover leger kan for eksempel verne- og hjelpepleiere treffe slike vedtak. Til sammenligning er det kun leger og psykologer med spesialistgodkjenning som kan beslutte tvungent psykisk helsevern. Vedtak treffes i noen kommuner av vikarer og administrativt ansatte, uten helsefaglig utdannelse eller innsikt i pasientens sykdomssituasjon. I én kommune ble samtlige pasienter ved en sykehjemsavdeling innesperret, tilsynelatende fordi én pasient var sterkt dement og risikerte fare ved å forlate institusjonen alene. Tvangen var besluttet av en byråkrat ved rådmannens kontor. Myndige personer har en lovfestet rett til å samtykke til eller nekte helsehjelp. Samtykkekompetansen kan etter loven falle bort dersom pasienten av ulike årsaker «åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter». Denne juridisk-medisinske vurderingen misforstås ofte av helsepersonell, som setter likhetstegn mellom manglende samtykkekompetanse og det at pasienten nekter helsehjelp som er til hans eget beste.

Tilsynsorganene svikter

Fylkesmannen skal føre tilsyn med tvangsbruken, men først når pasienten har vært underlagt tvang i over tre måneder oppstår det en plikt for tilsynsorganet til å prøve vedtaket av eget tiltak. Videre bidrar praksis til å forverre situasjonen. Når kontrollen endelig foretas forekommer det at ulovlige vedtak opprettholdes med henvisning til at inngrepet allerede er foretatt. Slik fratas pasienten muligheten for oppreisning og anerkjennelse om at tvangen var urettmessig. Kapittel 4A gir ikke adgang til tvangsmedisinering med psykofarmaka, likevel godkjennes dette i praksis. Samtidig er det oppsiktsvekkende at kapittel 4A ikke har vært underlagt domstolskontroll i nevneverdig grad. Så langt har ingen bestemmelser i kapittel 4A vært forelagt Høyesterett.

Ansvarlige myndigheter må snarest foreta en revisjon av lovverket. Grundig opplæring er påkrevet, og vedtaksmyndighet må tillegges kompetent personell med innsikt i pasientens sykdomssituasjon. Flere vedtak må prøves for domstolene, og fylkesmannen må pålegges tidligere og reell kontroll av tvangsbruken.