Tvilens egentyngde

Utsagnet tilhører psykiater Agnar Aspaas. Disse åtte hverdagslige ordene kan nesten stå som en oppsummering av fire lange dager med to par psykiatere i vitneboksen.

Her ligger også problemet til rettspsykiatrien i 22. juli-saken. Den har sine diagnoser og sitt definerte begrepsapparat. Og både til Behring Breiviks lett lurvete livshistorie og ufattelige massedrap kan det knyttes både diagnoser og begreper. Problemet er at intet av dette gir oss et entydig bilde. På hvert eneste punkt ser det ut til at kart og terreng - i større eller mindre grad - skiller lag.

Det er alltid noe som ikke stemmer.

Diagnostisk skohorn

Likevel bruker rettspsykiaterne nesten en slags diagnostisk skohorn for å presse Behring Breivik inn i de velkjente begrepene. Husby/Sørheim-teamets skråsikkerhet etterlater ingen tvil om at de tror at dette har vært vellykket. Tørrissen/Aspaas kommer stadig tilbake til at i terroristens tilfelle vil det alltid være mange åpne spørsmål - de dyrker en tvil til kjenne seg igjen i.

Men en straffesak er sjelden de ubesvarte spørsmåls arena. Snarere letes det systematisk etter det som kan bygge opp under en straffepåstand og senere dom.

Under gårsdagens eksaminasjon av Terje Tørrissen og Agnar Aspaas presenterte statsadvokat Svein Holden seg som «en enkel lekmannspsykiater». Det er ingen presis presentasjon. Snarere så vi en målbevisst aktor på ivrig jakt etter å få bekreftet Behring Breiviks galskap. I alle fall ville han gjerne plukke fra hverandre den siste psykiatrirapportens mer åpne diagnoser.

 

Ingen svakheter

Kanskje ikke så underlig. For allerede 4. januar slo aktoratet fast i et brev til Oslo tingrett at «det er ikke holdepunkter for at erklæringen (fra Husby/Sørheim) har kvalitetsmessige svakheter som nødvendiggjør oppnevnelse av ytterligere sakkyndige, ei heller av andre grunner».

Tolkningene spriker i de fleste retninger. Også når fakta ikke gjør det.

I dag vet vi noe annet. Vi vet at den første rapporten har store svakheter. Og vi vet at Den rettsmedisinske kommisjon har tapt mye av sin autoritet som kvalitetssikrer. Dessuten kan det argumenteres godt for at det ville skapt en troverdighetstragedie hvis ikke tingretten selv hadde sørget for alternativ sakkyndighet. Heldigvis overkjørte retten aktoratet.

Men intet av dette trenger å bety at det andre psykiaterteamet treffer bedre enn de to første psykiaterne gjorde. Det betyr imidlertid vidt forskjellig tilnærmingsmåte samt en stor forskjell i viljen til å lete etter alternative forklaringer til sinnssykdommen.

 

Tvilens egentyngde

Påtalemyndighetens problem er imidlertid den tvil om tilregnelighet som psykiaterne har etablert.

Den konvensjonelle juridiske visdom er da at tvilen skal føre til en dom til tvungent psykisk helsevern. Spørsmålet er likevel om denne tvilen langt på vei er eliminert i løpet av saken. Det er slett ikke sikkert.

For tvilens egentyngde er sterk i norsk rett - og den bør være det.

Det avgjørende spørsmålet retten til slutt må svare på, er hva hos 33-åringen på tiltalebenken som er utslag av en avsporet normalitet - og hva som må tilskrives galskap. Tolkningene spriker i de fleste retninger. Også når fakta ikke gjør det.

Konflikt eller galskap

Eksempelvis når Anders Behring Breiviks mor i et avhør beskriver en hjemflyttet sønn som ble sær, streng, klager på maten -kort sagt; er nokså ufyselig å leve i hus med.

Der de første psykiaterne oppdager klare sykelige trekk i dette humørmønsteret, så ser de to siste en konflikt mellom en mor og hennes sønn. En 30 år gammel sønn som har sluttet å jobbe, melder seg ut av samfunnet, sover om dagen og spiller om natten. Mor maser, og sønnen svarer med økende irritasjon.

Med andre ord en familiesituasjon som inviterer til hverdagskonflikter som lar seg forklare uten hjelp av psykiatrien.

Mye er uklart i denne tragiske saken. Én ting er imidlertid sikkert: Vi må venne oss til tanken på at selv ikke ti uker i Oslo tingrett kan gi oss alle svarene.