Her om dagen sendte skuespilleren Ashton Kutcher ut et bilde av sin kones bakdel via Twitter. Der sto hun altså, Demi Moore, bøyd over strykebrettet og kun iført truse. Bildet ble snappet opp av et utall blogger verden over, og stimulerte til tankevirksomhet hos noen hver. Her er et eksempel på en av disse tankerekkene:
1) Demi Moore holder seg godt, gitt.
2) Jeg må straks begynne å følge Ashton Kutchers twittermeldinger.
3) Twitter kan være den nye, kjendisstyrte sladrepressen.
4) De kurvene der illustrerer på en utmerket måte den flate nyhetsstrukturen.
De siste punktene er nok mest relevant i denne sammenhengen, så mer om dem senere. Først, mer om Twitter. Twitter har du hørt mye om og kanskje ikke helt skjønt hva er. Utgangspunktet er enkelt: de som registrerer seg på twitter.com får mulighet til å sende ut korte meldinger (140 tegn, litt kortere enn en SMS) til andre twitrere i sin krets. Meldingen kan både sendes og mottas på datamaskiner og mobiltelefoner. Innholdet i teksten kan være hva som helst, men Twitter selv oppfordrer deg til å svare på spørsmålet «what are you doing?» – hva driver du med?
Ikke viktig.
Å, så lett det er å gjøre narr av dette. Riktignok har denne typen informasjon lenge vært populær å dele på nettforum. (Underskog.no har for eksempel flere varianter av dette, som trådene «Hva hører du på akkurat nå?», «Hvilken bok leser du akkurat nå?» og, ikke minst «Kva gjer du på no?») Men hvem bryr seg egentlig om hva du gjør akkurat nå? Ikke jeg, i alle fall. Det du eller jeg driver med i et tilfeldig gitt øyeblikk er sannsynligvis ikke viktig. Likevel har jeg raskt blitt glad i Twitter, og ser det som et godt eksempel på hvordan en ny teknologi eller tjeneste først finner sitt sanne potensial når de vris bort fra utgangspunktet. Flere melder at Twitter kan fungere som et orakel for ulike henvendelser. I stedet for å fortelle folk hva de driver med, snur de det altså på hodet: Hvis du sitter i Paris og lurer på hvor du kan finne en god restaurant, eller skal ha hjemmehelg og trenger et filmtips, er det nå blitt enda lettere å få raske svar fra folk du kjenner og stoler på.
Telegram.
Selv bruker jeg Twitter som et lite telegrambyrå. Jeg følger ikke så mange privatpersoner, men desto flere nyhetsleverandører, blogger og kommentatorer. Når de legger ut en ny sak, får jeg tilsendt en twittermelding – en tweet, som det heter – med en kort ingress og en lenke til siden hvor teksten kan leses i sin helhet. Og Kutcher, for den som lurer, sender ikke bare ut bilder av sin kone. «Jeg tror virkelig at sosiale medier (...) er mer verdifulle i dag enn dewey-systemet», meldte han for eksempel mens jeg skrev denne teksten. Kutcher, ikke primært kjent for sin visjonære tankekraft, smører godt på for å skape en åpenbar provokasjon. Tjenesten er for ham tilsynelatende et utløp for en sterk ekshibisjonisme og et forståelig ønske om å forbigå sladrepressen ved selv å være informasjonskilde.
Pensum.
Etter at tjenesten ble populær under SXSW-festivalen i Austin i 2007 har utviklingen vært eksplosiv. En Nielsen-måling viste nylig at twitterbruken hadde økt med 1382% i løpet av det siste året. Det er først nå det virkelig tar av – antallet brukere doblet seg fra februar til mars. Den flate strukturen, hvor kjendisers babling og nyhetsoppdateringer fra CNN gis akkurat like mye rom, fordrer at mottageren evner å sile og gjøre fortløpende vurderinger av hvor oppmerksomheten skal rettes. Ikke rart The Telegraph melder at britiske skolebarn nå skal «utvikle en forståelse» for ulike former for nettkommunikasjon ala Twitter, ifølge et utkast til ny læreplan for fem- til elleveåringer. Det virker som et riktig grep når denne plattformen raskt er i ferd med å bli en av våre største kilder til informasjon, kommunikasjon og andres koner.
Kommentarer