FREDAG skal minst 110 stats- og regjeringssjefer etter planen signere en såkalt bindende politisk klimaavtale. Kun mikroskopisk fremgang i forhandlingene de første ni dagene av klimamøtet i København har fått mange til å knytte et siste håp til høynivådelen torsdag og fredag.
Men FNs generalsekretær Ban Ki-moon har advart, i usedvanlig sterke ordelag, mot å satse på at toppene kan sy sammen en avtale de få timene de er i Kongens by: «Å vente på topplederne, vil være en alvorlig feil. Resultatet av det vil enten bli en svak avtale eller ingen avtale i det hele tatt», sa han i går.
Penger og kutt.
De to største flokene som må løses de neste par dagene, er:
Større konkrete løfter om finansiering – både kortsiktig de nærmeste årene, og langsiktig frem til 2020 – av klimatiltak i u-land må på bordet. Foreløpig er det kun kommet løfter om «korte penger» for de neste 3-5 årene.
Hvem må forplikte seg til utslippskutt? U-landene og Kina nekter at avtalen skal forplikte dem til å gjøre noe som helst. USA krever at store «nye økonomier» som Kina, India og Brasil godtar at tiltakene fra landenes nasjonale handlingsplaner skrives inn i avtalen. U-landene krever større utslippskutt i i-landene enn det som foreløpig er lovet. Men uansett hva den store hop av land måtte klare å bli enige om, avgjøres det meste i Washington og Beijing.
De to står for mer enn 40 prosent av verdens utslipp av klimagasser. USA er verdens ledende økonomi i dag, og Kina ledende i morgen. De to er gjensidig helt avhengig av hverandre. Kina har langt på vei finansiert USAs vei ut av finanskrisen, mens amerikanske forbrukere er nøkkelen til Kinas økonomiske vekst.
Før København-møtet var mange bekymret for at de to ville «finne hverandre» på et lavt nivå, og dermed hindre en ambisiøs klimaavtale. Foreløpig har i hvert fall ikke offentligheten sett snurten av en slik sammensvergelse.
Skittkasting.
I flere dager har de kinesiske og amerikanske forhandlingslederne i København konsentrert seg om å drive offentlig skittkasting mot hverandre. Kineserne mener USA har et moralsk ansvar for klimatrusselen basert på landets historiske utslipp, og at USA dermed har en gjeld som må betales i dollar til verdens u-land. USA har avvist en slik moralsk gjeld som vås. USA er også mektig irritert på at Kina fremstiller seg selv som et u-land og hisser opp de virkelige u-landene i Afrika.
Men bak denne retorikken ligger en forståelse for den andres handlingsrom, og for at den økonomiske balansen mellom dem ikke skal forrykkes. Obamas folk har hatt meget tett kontakt med Beijing siden uken etter at han tiltrådte som president. Det har resultert i at begge stormakter aksepterer klimatrusselen som reell, begge satser stort på å vinne kappløpet om å utvikle den beste nye grønne teknologien – og begge har lansert løfter om omfattende klimatiltak.
Begrenset handlingsrom.
Kina vil redusere utslippsveksten kraftig, mens Obama har foreslått en ny klimalov som vil redusere USAs utslipp med 17 prosent i forhold til hva de var i 2005.
Verden krever at begge legger mer på bordet. Kanskje kommer det justeringer denne uken, men både Barack Obama og Kinas statsminister Wen Jiabao har klare begrensninger.
Meningsmåling.
Obama kan ikke forplikte USA fordi Senatet ikke har vedtatt klimaloven hans. Selv om mange klimavennlige guvernører og senatorer gjerne vil, kan ikke presidenten gå særlig mye lenger enn han allerede har gjort. I går viste en meningsmåling at 46 prosent av amerikanerne tror satsing på grønn teknologi vil gi et økonomisk løft for USA, men i Kongressen gjentar republikanere daglig budskapet om at dersom Obama undertegner i København, vil det koste millioner av arbeidsplasser.
De kinesiske lederne har også klare grenser for sitt politiske handlingsrom. Fortsatt storsatsing på energieffektivisering er en dyd av nødvendighet for å møte det eksploderende energibehovet i Kina. Derfor kan de love redusert CO{-2}-intensitet for hver enhet i bruttonasjonalproduktet – altså redusert utslippsvekst. Men urbaniseringen fortsetter i ekstremt tempo, det er ventet at nye 350 millioner vil flytte til byene de neste 20 årene for å få sin del av den økonomiske vekstfesten. Lederne frykter at for sterke begrensninger på energibruk og dermed utslipp, kan føre til økt arbeidsledighet som igjen lett kan ende i sosial uro.
Begrenset.
Både Kinas og USAs regjeringer har et begrenset politisk handlingsrom i København av hensyn til økonomi, arbeidsplasser og egen politisk fremtid.
I spillet mellom de to supermaktene svever resten av verden. Uansett hva Brasil, Jens Stoltenberg, miljøorganisasjonene, Russland eller EU måtte mene: Avtalen i København blir slik de to landenes ledere blir enige om. Alternativet er ingen avtale i det hele tatt.
Kommentarer