Uavhengig av staten

Pål Lorentzen

FOTO: privat

Ketil Lund

FOTO: Øhman Rolf

Åsne Julsrud

FOTO: privat

Maktbalanse. For å forebygge maktmisbruk i samfunnet, må det være en maktbalanse, en maktfordeling, mellom statens organer, kombinert med de rammer menneskerettighetene setter for hva et flertall kan beslutte overfor minoriteter/enkeltindivider. For å sikre opprettholdelse og avstemming av denne balansen, må man stadig, når samfunnet endrer seg, vurdere de løsninger man har valgt. Ellers kan veien bli kort til samfunnsforhold ingen ønsker.

Rettsstaten er en grunnpilar i det moderne folkestyret. I rettsstaten beskyttes enkeltindividet og minoriteter mot maktovergrep fra flertallet, offentlige myndigheter og andre; lover og vedtak kan bringes inn for domstolene, som etterprøver lovligheten, og setter dem til side dersom de strider mot Grunnloven, konstitusjonelle prinsipper eller menneskerettighetene. Aktualiteten av domstolenes prøvingsrett har økt sterkt etter at menneskerettighetene, gjennom menneskerettighetsloven av 1999, som går foran annen lov, ble en del av norsk rett.

Uavhengig av staten

Grunnvilkåret for at domstolene skal kunne utøve sin prøvingsrett, er at de er uavhengige av staten. Reell uavhengighet har som forutsetning at det også foreligger en betydelig grad av organisatorisk uavhengighet i forhold til de statsmakter domstolene skal kontrollere. Særlig må dette gjelde forholdet til den utøvende makt, dvs. regjering, departementer og annen offentlig forvaltning. Ikke minst når det gjelder de rammevilkår domstolene har for sin meget viktige og samfunnskritiske oppgave, er denne forutsetningen ikke tilfredsstillende ivaretatt gjennom dagens system. Frem til 2002 var det Justisdepartementet som administrerte domstolene. Som et resultat av domstolskommisjonens arbeid, ble det imidlertid vedtatt å synliggjøre domstolenes uavhengighet ved å etablere en egen domstolsadministrasjon, med eget styre, innstillingsråd for dommere og disiplinærorgan. Innad i domstolskommisjonen hadde det vært sterk uenighet om disse grunnleggende spørsmål.

Manglende vilje

Det må i dag reises spørsmål om den ordning som er blitt resultatet, i for sterk grad bærer preg av forvaltningens manglende vilje til å gi domstolene den organisatoriske uavhengighet som burde vært selvsagt.

Det er i praksis Justisdepartementet som bestemmer hvem som skal sitte i domstolsadministrasjonens styre, i innstillingsrådet for dommere, hvem som utnevnes til dommere og hvem som skal være medlemmer av tilsynsutvalget for dommerne. I tillegg er det den utøvende makt ved Fornyings- og administrasjonsdepartementet, som fastsetter lønn til dommere i ting- og lagmannsrettene. Det samme departement fremmer forslag om domstolenes budsjett overfor Stortinget.

Konsekvenser for rettssikkerheten

For 2010 har departementet – og deretter stortingsflertallet – fastsatt økonomiske rammer for domstolenes virksomhet som innebærer at domstolsadministrasjonen har måttet fastsette ansettelsesstopp og nedskjæring på viktige utgiftsposter. I en tid med sterk økning i domstolenes saksmengde bør ingen være i tvil om hvilke konsekvenser dette vil få for rettssikkerheten i samfunnet. Alarmklokkene har allerede begynt å ringe rundt om i landet. Ansettelsesstoppen gjelder foreløpig for 2010. Skulle den fortsette, vil situasjonen bli dramatisk.

De ovenfor påpekte forhold gir, ikke minst når man ser dem i sammenheng, grunnlag for mange refleksjoner. Selv om ikke dagens ordning av domstolene er uttrykk for et underliggende ønske om å «holde domstolene i ørene», illustrerer situasjonen under enhver omstendighet en påfallende mangel på prinsipiell tenkning.

Uakseptabel praksis

Et ørlite lyspunkt finner man likevel: I behandlingen av årets statsbudsjett finner man en mindretallsuttalelse om dagens praksis. Den karakteriseres som uakseptabel, og det etterlyses en domstolskommisjon som vurderer «domstolsadministrasjonens ansvarsforhold og organisering ... med sikte på å styrke domstolens selvstendighet og uavhengighet av de øvrige statsmakter».

Hva budsjettbehandlingen angår, foreslår det samme mindretall tilsvarende behandlingsmåte som for Stortinget selv, Stortingets kontrollorganer som Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann i forvaltningen og andre, dvs. at det er Stortingets presidentskap som fremmer budsjettforslag for Stortinget, ikke departementene.

Den internasjonale juristkommisjons norske avdeling

er opptatt av rettsstatens vilkår i mange land; denne gang roper kommisjonens norske avdeling et varsko når det gjelder rammevilkårene for norske domstoler. Vi slutter oss til forslaget fra finanskomiteens mindretall om en ny domstolskommisjon til vurdering av spørsmålene.