Uforpliktende skamros

Kulturlivet vokser i rekordfart, hvilket betyr at stadig flere aktører aldri blir omtalt i klassiske medier. Hva gjør man da hvis man har en bok å selge, en film å vise, et sceneshow å promovere? Som før trenger man et flatterende sitat å klistre på plakaten.

Bokblogger

Dilemmaet gjelder for hele kulturlivet, men er mest prekært i bokbransjen. 5500 norske titler skal hvert år finne lesere. Bokbransjen ligger derfor i forkant hva gjelder utviklingen av uortodokse kvalitetsvurderinger. Stadig flere bøker markedsføres ved hjelp av bloggere, anonymiserte ”anmeldere” og terningkast uten annen avsender enn markedsavdelingen selv. Den britiske krimforfatteren R.J. Ellory ble nylig avslørt som «anmelder» av sine egne bøker på nettstedet Amazon.

Pussige mekanismer

Det mest interessante norske eksempelet akkurat nå er romanen Fuglehotellet av Tiger Garté. Siden den utkommer på anerkjente Tiden forlag, er denne boken slett ikke uaktuell for anmeldelse i papiraviser og på radio. Men allerede nå kan forfatter og forlag skilte med tre blanke seksere fra andre sammenhenger. Til dels lange, rosende sitater er lagt ut på forfatterens egen hjemmeside. Ganske fantastisk ved første øyekast. Ved nærmere ettersyn er det mange pussige mekanismer i spill.

Snikreklame

«Det er en stor roman dette, fordi den beskriver noen av de dypeste følelsene vi har,» hevder Vidar H. Andersen. Publiseringskanalen oppgis å være Dagsavisen.no, men noe skurrer. Dagsavisen bruker vanligvis ikke terningkast og anmelderen har ikke tidligere inngått i avisens stab. Det viser seg da også at anmeldelsen er postet på debattforumet «Nye meninger».

I snikreklamen fremstår den likevel som et redaksjonelt produkt.

Den neste sekseren kommer fra Ark Bokhandel, som skal selge så mange som mulig eksemplarer av boken. «Les den, føl den», oppfordrer butikken. Til slutt er det bloggeren Beathe som garanterer for kvaliteten: «En bok som rører deg langt inn i sjelen (...). Jappers peppers, denne boken vil du lese».

Halvkvedede viser

Betydningen av bokblogger blir ivrig diskutert i litteraturmiljøet. Redaktør Bernhard Ellefsen i tidsskriftet Vagant har gått hardt ut mot særlig Bokmerker.org, som er et samlested for anmeldelser, omtaler og nyheter. «Entusiasme og halvkvedede viser utgir seg for å være anmeldelser og lesninger, og ut med badevannet forsvinner så vel kritikernes faglighet som den velskrevne og observante fortolkningen,» hevdet Ellefsen nylig på lederplass. Flere bloggere har tatt til motmæle, blant annet under en paneldebatt på Oslo bokfestival tidligere i høst.

Det er unektelig et problem at bokbloggere helst omtaler forfattere de elsker fra før. Skamrosen sitter løst. De blir ofte anklaget for å være kjøpt og betalt.

Medialt kaos

Ikke desto mindre er det et fruktbart medialt kaos som nå preger litteraturfeltet. Den etablerte kritikken har lenge hatt for stor makt, og seriøse anmeldere er en nokså ensartet gruppe. Vi deler ofte teorietisk ballast og kvalitetsbegreper. Ikke minst er den tradisjonelle anmeldelsen skrevet etter en relativt fastlagt mal.

Spørsmålet er om den mediale underskogen klarer å gi etablert kulturkritikk en reell utfordring, eller om den bare vil sementere forskjellen mellom høyt og lavt i kulturlivet.

Skarpe kommentarer

Norge ligger riktignok langt bak engelskspråklige land, men kvaliteten er stigende også her. Bokmerker.org har faktisk seriøse folk i redaksjonen, eksempelvis Anna Katharina Fonn Matre, som jevnlig skriver skarpe kommentarer om bokbransjen.

Enkelte anmeldere er bredt orientert og har et kritisk repertoar.

Jo færre faste stillinger det blir i etablerte medier, desto flere kritikere vil bruke bloggformatet. Allerede i dag er etablerte kritikere med på å løfte bloggsfæren. Susanne Christensen skriver artikler i Vagant, Klassekampen og på egen blogg (Claw Talks). Audun Vinger i Vinduet har opprettet en egen redaktørblogg.

Taper troverdighet

Kulturlivet er en troverdighetsbransje. Jeg tror markedsavdelinger i både forlag og bokhandlere undervurderer leserne når de henter flatterende sitater fra tvilsomme kilder. Det kan fungere mot sin hensikt for både boken og forfatteren dersom coveret utstyres med terningkast seks fra «Anna». Særlig Ark har lagt seg til den uvanen kun å bruke fornavn på butikkmedarbeidere som skriver minianmeldelser av nye bøker. Ja, hvem er de egentlig, Elin, Pia og Bjørn Fredrik og Tom?

I den nye medieoffentligheten kan alle mene noe om hva som helst. Men til slutt betyr det ingenting hvor mange seksere en bok måtte få dersom avsenderne mangler både troverdighet og signatur.