Umulig for Mæland

Øystein Mæland trakk seg torsdag kveld som politidirektør. Han fikk støtte fra sine politimestre tidligere på dagen. Men ryggdekningen fra Regjeringen manglet.

Statsminister Jens Stoltenberg har lenge gjort det klart at han ikke vil delta i vurderinger rundt Øystein Mæland på grunn av deres vennskap. Dette er vel kjent. Men tidligere torsdag kveld, bare en halvtime før Mæland gikk av, erklærte justisminister Grete Faremo seg inhabil i forhold til Mæland.

En statsminister som holder armelengdes avstand. En justisminister som plutselig fant ut at hun var inhabil. En mildest talt uholdbar situasjon for en politidirektør som nå skulle gå løs på sin livs oppgave: Å gjenreise tilliten til norsk politi etter den drepende kritikken i 22. juli-kommisjonens rapport.

Totaloverhalingen forutsetter et tett og tillitsfullt forhold mellom direktorat og departement, og samforståelse om kursvalg og rollefordeling.

Ikke en justisminister som er inhabil.

Ikke tydelig nok

Mæland begrunner selv sin avgang med at Faremo ikke har vært tydelig nok i sine uttalelser om han har hennes tillit eller ikke.  Det er en observasjon han har fullstendig rett i, og viser nettopp hvor avgjørende det var å ha full ryggdekning hos den politiske ledelsen i Justisdepartementet. En ryggdekning han ikke fikk.

Faremo har de siste par dagene skjerpet tonen overfor politiet. "Vi klarte ikke politioperasjonen 22. juli. Og vi har ikke klart evalueringen i etterkant," sa hun i Arendal onsdag.

Dette var krystallklar og nødvendig tale.

Men på ett, helt avgjørende punkt var Grete Faremo fortsatt utydelig.

 Det var om Mæland var rett mann til å lede gjenreisningsarbeidet.  Denne utydeligheten har Mæland nå tatt konsekvensen av.

Håndteringen

Øystein Mæland tiltrådte som politidirektør få uker før bomben smalt 22. juli i fjor. Hans ansvar for beredskap og aksjonsevne selve terrordagen var reelt sett begrenset.

Men ved å slakte politiets egen evaluering, Sønderland-utvalgets rapport, pekte justisministeren direkte på Øystein Mæland. Han var ansvarlig for det mandatet Sønderland-utvalget fikk. Han har stilt seg bak utvalgets konklusjoner. Og mandag, da den drepende kritikken fra 22. juli-kommisjonen kom, gikk Mæland langt i å plassere kommisjonsrapporten i forlengelsen av Søndeland-utvalgets utredning og dermed dempe den skrikende kontrasten mellom politiets evaluering og den særdeles veldokumenterte kommisjonsrapporten.

Det kunne oppfattes som om han prøvde å ta brodden av kritikken for å beskytte sine egne.

Når Faremo så klart pekte på hvordan Mæland sviktet, og samtidig ikke ville svare på om han hadde hennes tillit, skjøv hun i realiteten sin politidirektør frem til kanten av stupet.

Det var ikke noe blivende sted for en leder som nå skulle starte på den mest krevende omstillingsoppgave norsk samfunnsliv har å by på.

Vi vet foreløpig ikke nøyaktig hva som skjedde og hvordan kontakten var de siste dramatiske timene før Mæland trakk seg med øyeblikkelig virkning.  Men det kan ikke overraske noen dersom han selv valgte å kaste inn håndkleet.

Hans situasjon var blitt umulig.