Umuligheten av å leve

«Det er noe barnslig i meg som holder stand, som nekter å gi slipp. Liksom det er en guttunge der inne, som stiller seg i veien for alle mine forsøk på å bli voksen.»

Les også

Stig Sæterbakken død

Forfatteren Stig Sæterbakken er død. Det bekrefter hans forlag Cappelen Damm.

Stig Sæterbakken døde natt til i går, og akkurat nå er det både opprørende og vemodig å tenke på de siste tekstene han publiserte. I den lille pamfletten Umuligheten av å leve skriver Sæterbakken om sorg, naivisme og vanskelighetene med å ta livet på alvor. Hans siste roman, Gjennom natten, handler om selvmord og hva slags sorg og handlinger slike dødsfall kan utløse.

Sæterbakken var aldri en forfatter som inviterte til biografiske lesninger, men i dag blir det kunstig å gå utenom.

Full aktivitet

Stig Sæterbakken debuterte bare 18 år gammel med diktsamlingen Flytende paraplyer. Han har publisert innenfor de fleste sjangre, og sett utenfra har han vært i full aktivitet også de siste årene. Han er en av få norske forfattere som jevnlig har bidratt med tidsskriftartikler og essays om et bredt utvalg emner, fra whiskyproduksjon i Hebridene til skilsmisse og melankoli. Ifølge hans forlag Cappelen Damm ble et utvalg av essayene sendt i trykken så sent som i går.

Ingunn Økland

En krets av kresne lesere har trofast fulgt dette forfatterskapet. I en større offentlighet ble Sæterbakken mest kjent for kontroversene rundt Litteraturfestivalen på Lillehammer, der han som kunstnerisk leder i 2008 hadde invitert den britiske Holocaust-fornekteren David Irving.

Det var et forsøk på å realisere - i virkeligheten - den moralen Sæterbakken alltid har stått for i bøkene sine. Hans litteratur er en nedstigning i gråsonene mellom ondt og godt, forakt og medfølelse, avfall og næring. Som essayist har han argumentert for at litteraturen må være fri for etiske forpliktelser. Litteraturen kan skildre ondskap, brutalitet og nedrigheter uten selv å være ond - eller oppbyggelig, for den saks skyld. Kunsten er et frirom for å undersøke slike følelser vi i virkeligheten fortrenger eller forakter, men som likevel preger oss.

Revolt

Var han en rabulist og radikaler? Ja, men ikke av den venstreintellektuelle, klassiske sorten. Sæterbakken søkte konfrontasjon og motstand, og ville at leseren skulle føle ubehaget. Av og til minner han mest om en pietist, eksempelvis når han hevder at en god roman starter med å vende seg bort fra leseren. Den gode romanen ber ikke om å bli likt. Bare hvis leseren vil gjøre jobben, kan noe skje.

Med årene synes jeg han hadde stadig mindre dekning for denne poetikken. Sæterbakken ble en fengende forfatter som trakk leseren til seg med stor kraft. En roman som Usynlige hender er full av krimsjangerens kjente og kjære konvensjoner, uten at forfatteren går på akkord med sin egen høye standard. Boken ble innstilt til flere folkelige priser.

Stig Sæterbakken er de siste årene oversatt til en rekke språk. Han har hatt et særlig tett samarbeid med svenske kolleger.

«Farväl, Stig,» skriver Carl-Michael Edenborg på bloggen til Sæterbakkens svenske forlag, Vertigo. «Stig var en älskad människa. Dock fanns långt inne i Stig en stenhård kärna av ensomhet och isolering och en frustrerad längtan efter det allra största.»