Utilregnelige sakkyndige

Psykiatrien kan ikke uten videre gi svar på de store spørsmål om skyld og ansvar. Den psykiatriske vurderingen av Breivik kan være et vannskille for de sakkyndiges rolle i rettsvesenet.

Les også

Minerva

Denne teksten er opprinnelig skrevet i Minerva, og publiseres på Aftenposten.no etter avtale med tidsskriftet.

De to rettspsykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim har konkludert med at Anders Behring Breivik er strafferettslig utilregnelig. Mer enn noe viser deres vurdering hvorfor sakkyndige ikke kan få siste ord i straffesaker; men også hvorfor norsk lov er mangelfull. Jeg er altså svært kritisk til denne vurderingen, og lar det ikke plage meg at jeg er hverken psykiater eller jurist.

Jeg har lenge, og helt uavhengig av Breivik, vært kritisk til sakkyndiges rolle i rettsvesenet, ikke minst psykiateres. Jeg har også lenge vært kritisk til det norske tilregnelighetskriteriet, slik det defineres i loven. Breivik-saken gjør begge disse innvendingene akutte.

La meg begynne med de sakkyndiges rolle generelt og psykiatrien spesielt. Sakkyndige har i noen grad alltid vært en del av rettssystemet; men med utviklingen innen både medisin og samfunnsfagene ble slike fageksperter viktigere i etterkrigstiden. Den samme perioden var preget av sterk tro på vitenskapens muligheter for objektiv kunnskapsinnhenting innen mange felt.

Med positivismestriden, postmodernismen, den språklige vendingen, en rekke nye utviklinger innen hvert enkelt fag og nye grensedragninger mellom er eksperters autoritet som kunnskapsmonopolister blitt betydelig svekket de siste tiårene. Dette gjelder kanskje spesielt innen samfunnsvitenskapene (tenk Hjernevask); mens de to fagene som i Norge kanskje er minst preget av postmodernismen, er medisin og jus. Dette gir seg utslag både i juristers syn på sakkyndige; og mange sakkyndiges syn på seg selv. Norsk rett er bygget opp  rundt en stor implisitt tillit til den sakkyndige. Det er retten som oppnevner sakkyndige, og funnene sees i hovedsak som objektive. At retten konkluderer i motstrid til de sakkyndige, hører til sjeldenhetene – men det er heldigvis mulig, og denne saken bør aktualisere problemstillingen. I anglosaksisk rett er normen at partene innkaller ekspertvitner; det tydeliggjør at ulike vurderinger kan finnes. Eksempler på dette har vi fått i norsk rett de siste årene særlig i de bitre diskusjonene om det såkalte tannbeviset i Torgersen-saken. Det finnes i det hele tatt få akademiske disipliner der ikke nær sagt en hver viktig konklusjon også er omstridt.

Les også

Krever ny vurdering av Behring Breivik

Også bistandsadvokat Brynjar Meling vil ha «en bredere vurdering».

Psykiatrien er likevel et litt spesielt tilfelle: Psykiatere er medisinere, et fag med en overveiende naturvitenskapelig identitet, med alt skinn av objektivitet dette gir sammenlignet med samfunnsvitenskapene. Men ikke bare finnes gode argumenter for å stikke hull på positivistiske myter i medisinfaget; psykiatrien opererer på et felt som i stor grad også er både samfunnsvitenskap og metafysikk. Psykiaternes brødre og søstre, psykologene, er samfunnsvitere. Diagnosene i psykiatrien er symptomdiagnoser basert på konsensuskonvensjoner, der det er tilstrekkelig å oppfylle et gitt antall av en større mengde kriterier; og de mangler i all hovedsak en god beskrivelse av tilstandens årsak. Det betyr at en diagnose i realiteten speiler en rekke helt ulike symptomsamlinger med kanskje enda mer ulike årsaker. Ikke bare det: Diagnosene er også i stadig endring, og viser dermed med all ønsket tydelighet at de ikke beskriver noen form for naturlige kategorier.

Også paranoid schizofreni er en slik symptomdiagnose. At Breivik kan sies å tilfredsstille noen av kriteriene, slik de er beskrevet i de mest brukte diagnosemanualene, er trivielt å fastslå (f.eks. grandiose vrangforestillinger); at han dermed er schizofren, er imidlertid et annet spørsmål, og hvorvidt han er psykotisk i noen meningsfull forstand et tredje. Schizofreni er en diagnoseklasse som er under press fra ulike hold.

Forskere er opptatt av at det binære skillet mellom ”normal” og ”syk” som preger diagnosemanualene, er for enkelt; det er snakk om forflytninger langs en skala uten et naturlig brudd. En helt ledende psykiater og på schizofreni som Anthony David er kritisk til de mest brukte definisjonene på vrangforestillinger. Dette berører Jan Arild Snoens poeng, nemlig at hva vi ser på som politikk, og hva vi ser på som vrangforestillinger, har en betydelig kulturell komponent, som ikke er psykiaternes domene; et problem som ikke umiddelbart løses av at psykiaterne forsøker å se på hvordan en oppfatning dannes og forsvares, ikke bare innholdet i den. En annen anerkjent schizofreniekspert, Nacy Andreasen, fokuserer til dels på helt andre symptomkriterier. I likhet med andre psykiatere er de begge også opptatt av muligheten for at i hvert fall deler av det som i dag beskrives som schizofreni kan ha et nevrologisk korrelat. Behring Breivik har ifølge opplysningene som er kommet frem, motsatt seg MR-scan av hjernen.

I juridisk forstand må termen ”psykotisk”, som altså ikke referer til noen naturlig kategori, i alle fall forstås i en strafferettslig ramme. Her kommer psykiatrien ikke unna en rekke metafysiske spørsmål.  Menes det med ”psykotisk” at en person ikke gjør valg, at valgene ikke er bevisste, eller at alle valgene følger kausalt fra sykdommen snarere enn andre trekk ved personen?

Fri vilje er et omstridt fenomen under alle omstendigheter, og kommer neppe i nær fremtid til å gis en akseptabel medisinsk definisjon. Satt på spissen kunne man si at argumentene, for mange, for at psykisk syke ikke har fri vilje ikke er vesentlig sterkere enn argumentene for at ingen av oss har fri vilje. En ting er at jeg er uenig i beskrivelsen; viktigere er det at de politiske og moralske implikasjonene av dette, er normative spørsmål uten fullt ut vitenskaplige svar.

Fredrik Gierløff skriver idag om hvordan enkelte psykologer, som Simon Baron-Cohen, ønsker å erstatte en ikke-psykiatrisk term som ”ondskap” med (fravær av) ”empati”. Dette perspektivet har så mange problemer knyttet til seg, av filosofisk, psykiatrisk, nevrologisk, politisk og moralsk art, at det for meg synes som et dypt problematisk spor. Det antyder også at man skal være forsiktig med å akseptere juridiske implikasjoner av for eksempel MR-scan; vi er svært langt fra en situasjon der påvisning av endringer i hjernen er et tilstrekkelig kriterium for fravær av fri vilje; fra et metafysisk perspektiv er korrelasjon mellom for eksempel manglende impulskontroll og hjerneaktivitet litt av samme type som korrelasjonen mellom en dårlig oppvekst og kriminalitet ikke er ensbetydende med at en person overhodet ikke har noen valg.

Norsk lov gir retten siste ord i alle spørsmål som vurderes av sakkyndige; og svært mange spørsmål kan og bør stilles til diagnoseforståelsen. For eksempel bør ledende kritikere av denne forståelsen bør få legge frem sitt syn for retten – både eksperter på schizofreni, vrangforestillinger og anti-jihadismemiljøer bør få legge frem sine vurderinger.

Retten gjør også klokt i å huske på at sakkyndige kan være uenige og kan ta feil. En av de sakkyndige i denne saken, Synne Sørheim, har nylig vært involvert i en stor kontrovers, der hun bedømte en tiltalt som utilregnelig, angivelig på tynt grunnlag, og i motsetning til den andre oppnevnte sakkyndige.

Derimot ligger noe av problemet i denne saken også i norsk lov. Jeg har allerede nevnt at norsk rett i større grad forutsetter at objektive svar finnes, tilgjengelig i form av sakkyndige, enn for eksempel det anglosaksiske ”expert witness”-instituttet. Dertil er det slik at de norske kriteriene for utilregnelighet, slik det er oppstilt i straffelovens § 20, fremstår rent medisinsk; dette er i følge Aslak Syse nærmest unikt i verden. Etter lovens tekst oppstår utilregnelighet når retten bedømmer det slik at tiltalte var psykotisk i gjerningsøyeblikket; de aller fleste land har et eller flere tilleggskriterier av filosofisk eller kausal art, der det for eksempel må påvises at tiltalte ikke forstod hva han gjorde, eller at han ikke kunne forstå at det var galt eller straffbart. Det er langt fra åpenbart at en hver forbrytelse utført av en som lider av en psykose, ikke minst av typen paranoid schizofreni, vil tilfredsstille slike kriterier.

Les også

- Jeg er veldig overrasket over schizofreni-diagnosen

Behring Breivik mangler kardinalsymptom, påpeker kjent svensk psykiater.

Mange raser over de sakkyndiges vurderinger. Det er grunn til, som Fredrik Gierløff skriver, å huske på at vårt ønske om at Breivik skal bli dømt, kan spille en rolle for mange. I mitt tilfelle har i hvert fall synet på både rettssakkyndige og diagnoser kommet lenge før Breivik. Jeg har heller ingen problemer med om Breivik slippes ut en gang, etter sonet straff – jeg har tidligere skrevet om hvorfor jeg heller ikke i denne saken ønsker å åpne for livsvarig fengsel.

Og selv om mange raser, er det også mange som forsvarer dagens system. Ellen Holager Andenæs sier for eksempel til Dagbladet at ingenting forandres, fordi erstatningskravene ennå gjelder. La meg forbigå dette i relativ stillhet skjønt utsagnet illustrerer norsk retts inkonsekvente holdning til tilregnelighet, der utilregnelige mennesker kan idømmes erstatningsansvar, et punkt berørt av Aslak Syse for flere år siden, da han også tok til orde for innstramninger i de norske utilregnelighetskriteriene.

Andenæs sier også at Breivik aldri vil slippe ut. Men tas denne sakkyndigvurderingen til følge, kan selvsagt ikke Andenæs vite noe om det; etter loven vil det da måtte vurderes hvert tredje år om han fortsatt utgjør en fare. I teorien kan man selvsagt ikke utelukke nye og bedre behandlingsformer hva det nå er som rører seg i Breiviks hjerne, da må han selvsagt slippe ut.

Imidlertid er det heller ikke det som er mitt problem med hennes uttalelser. Andenæs sier nemlig videre at de sakkyndiges vurdering ”ikke er noe å være uenig i, eller beklage, eller la seg provosere av”. Det er tull. Det er mange grunner til å være uenig i vurderingen, fordi konseptene og kriteriene den bygger er omstridte og normativt fundert. Vi har rett til å håpe at retten bruker de mulighetene den har til en bredere behandling av spørsmålet om strafferettslig tilregnelighet, og at politikere ser med nye øyne både på sakkyndiges rolle i norsk rett, og tilregnelighetskriteriene i straffeloven.

Og det er grunn til å bli provosert. For oss som har en annen normativ forståelse av juridisk tilregnelighet, straffeansvar og politiske ekstremisme enn disse to sakkyndige, tror jeg faktisk det er ganske tilregnelig at man blir det.

• Nils August Andresen (f. 1978) er ansvarlig redaktør i Minerva. Twitter: @nilaug