IRANS ØVERSTE LEDER ayatollah Ali Khameneis tale i går viser at han ikke vil komme opposisjonen i møte. Han avviste valgfusk, stilte seg fullt og helt bak Mahmoud Ahmadinejad som er erklært som vinner, og sa at opposisjonen må ta opp sine klager innen rammene til det islamske regimet, og at den var ansvarlig for kaoset som måtte oppstå om protestene fortsatte.
Situasjonen er dermed like uavklaret som før talen. De store folkemengdene som har fylt Teherans gater, krever ikke bare at Mir Hossein Mousavi skal godkjennes som valgvinner. De vil ha frihet. Når en ser på omfanget av protestene, kan det være nærliggende å trekke den konklusjon at regimets dager er talte. Det er litt tidlig.
Under Sjahen.
Det som er klart, er at ved dette valget er det sluppet løs krefter som er kommet ut av kontroll. Det er en parallell til situasjonen da Sjahens regime gikk mot slutten for litt mer enn 30 år siden. Protestene da ble forsøkt slått ned med blodige følger. Men da massene ikke lenger lot seg skremme til taushet, endte det med at Sjahen dro i eksil.
Noen vil beskrive regimet i Iran som et undertrykkende diktatur. Et regime som med alle midler holder opposisjonen nede. Det er i beste fall unyansert. Riktignok har regimet tidligere slått ned protester på en svært brutal måte. Det skjedde på begynnelsen av 1980-tallet, da antallet drepte kunne telles i tusener. Og iranske fengsler har vært fylt av opposisjonelle.
«Det som er klart, er at ved dette valget er det sluppet løs krefter som er kommet ut av kontroll» De verste.
Samtidig har Iran en form for demokrati, om enn ikke i vår betydning av ordet. Ser vi på undertrykkende regimer i den del av verden, som Syria, særlig under tidligere president Hafiz al-Assad, og Saddam Husseins Irak, var de begge langt mer systematiske i sin maktbruk. At folkemassene der skulle strømmet ut i gatene med krav om regimeendring og frihet, var helt utenkelig.
Det iranske demokratiet er dermed sagt begrenset. Det er grenser for hvem som får delta i kampen om de politiske postene, og landets president har klart begrenset makt. Et land der den øverste lederen ikke er valgt, er selvsagt i demokratisk sammenheng absurd. Sett med våre øyne.
Virkelig frihet.
Utviklingen fremover vil vise hvor åpent det iranske demokratiet er, og om det tross alt er mulig med endringer innen de rammer de religiøse makthaverne setter. Kravene fra massene som har vært ute på gatene de siste dagene, går klart ut over hva som er mulig med dagens regime. Når de roper på frihet, er det ikke frihet til å utfolde seg innen rammer en ikke-valgt religiøs leder setter. Om valgresultatet skulle endres, slik at Mir Hossein Mousavi ble erklært som vinner, eller om det ble omvalg, vil ikke det nødvendigvis tilfredsstille deres krav.
Regimet er derfor kommet opp i en situasjon der det har sluppet løs krefter det ikke lenger kontrollerer. Samtidig har det foreløpig vært tilbakeholdent. Om antallet drepte er høyere enn hva menneskerettighetskilder opplyser, nemlig 15, er det likevel få liv som er gått tapt hittil. Det kunne vært mye verre. Og det vil det bli om regimet skulle endre taktikk.
Maktreserven.
Det har nemlig på ingen måte tatt sine maktmidler i bruk. Det viktigste våpenet er revolusjonsgarden med anslagsvis 200000 mann. De er velutstyrte, lojale og motiverte. Den ble i sin tid opprettet av Khomeini, nettopp for å verne om den islamske republikken. Eksiliraneren Mahmood Amiry-Moghaddam, som er bosatt i Norge og er talsmann for organisasjonen Iran Human Rights, uttalte i Aftenposten onsdag at om den tungt bevæpnede revolusjonsgarden settes inn, vil det bli et blodbad.
Det er skremmende perspektiver. Det ubesvarte spørsmålet i dag er om massene da vil bli skremt vekk fra gatene. Blir de ikke det, vil regimet ha et enda større problem. Samtidig er det vanskelig å se hvordan en sivil opposisjon kan vinne frem mot et regime som har maktmidler, dersom viljen til å bruke dem er der.
Det som har skjedd under dette valget er en demonstrasjon på hvor vanskelig det er for et autoritært regime å slippe løs «litt» misnøye for å lette på trykket. De ville hatt større sjanser til å bevare kontrollen om de ledet et land med en velfungerende økonomi. Et undertrykket folk som lever under gode økonomiske forhold, er lettere å ha med å gjøre. Ahmadinejad kom til makten med løfter om sosiale reformer, men de kan ikke sies å være innfridd.
USAs holdning.
Amiry-Moghaddam etterlyste internasjonalt press på Iran for å hindre en voldelig opptrapping. Det kommer tydeligvis ikke. President Barack Obama mener det er lite som skiller de to kandidatene politisk. Om det skulle være tilfelle, er det likevel klart at det er av betydning hvem som er Irans president. Om resultatet skulle omgjøres etter de voldsomme protestene som har vært, vil det i dag være av stor betydning.
Den iranske opposisjonen er dermed overlatt til seg selv. Utfallet av konfrontasjonen er nå ganske åpent, all den tid det er vanskelig å si hva som rører seg under de turbankledde hodene i Teheran og andre iranske byer. At demonstrantene også har satt sin lit til omverdenen, er tydelig. Når de strømmer ut i gatene med slagord skrevet på engelsk, er det ikke bare rettet til regimet. Det er også en appell til omverdenen: Se oss. Vi er mange. Og vi vil ha forandring og frihet.
Det må de altså skaffe seg selv. Skal de lykkes, vil de trolig måtte være villige til store tap. Og enten opposisjonen vinner frem eller ikke, vil Iran stå overfor forandringer. Så lenge blodbadet ikke er et faktum, er også muligheten for et politisk kompromiss til stede. Men Iran kan neppe komme tilbake til dit landet var før dette valget og utviklingen de siste dager.
Kommentarer