Varm begravelse

Kampen mot klimautslippene står ved en skillevei i mer enn en forstand. Temperaturstigningen truer med å ta av akkurat mens det internasjonale miljøengasjementet er i ferd med å smuldre opp.

Fra mandag og i to uker fremover er Durban i Sør-Afrika samlingssted for enda en FN-konferanse om klimatrusselen.

Karavanen

I 19 år har statsledere, miljøvernministere og et kobbel av lobbyister reist verden rundt til stadig nye forhandlingsrunder.

FNs klimakonvensjon, skapt i Rio i 1992, ble i 1997 utvidet med Kyoto-protokollen, som innførte et tak på de samlede utslippene fra de rikeste industrilandene. Slik fikk verden en modell for hvordan en global avtale etter hvert kunne konstrueres.

Det var i København for to år siden at kvantespranget mot en bedre fremtid skulle komme. I stedet ble det nesten full skjæring.

Kina og USA

For europeerne kan tiden siden København-møtet nesten beskrives som sorgprosess. EUs gode eksempel teller lite. Hegemonene – de dominerende landene – må gå i spissen hvis det skal det skal bli et globalt samarbeid hvor alle ofrer mer enn de ville gjøre på egen hånd.

Men uttrykket global oppvarming er i mellomtiden fjernet fra Barack Obamas vokabular.

Kina burde ha størst forutsetninger av alle for å opptre troverdig i klimapolitikken. Landets innsats for å begrense klimautslippene vil komme egne innbyggere til gode mer enn tilfellet er for noe annet land. Men foreløpig kommer økonomisk vekst og nye arbeidsplasser for å trygge politisk stabilitet først.

Landets ledere har nøyd seg med å love å bruke energien vesentlig mer effektivt enn før. Utslippene av CO2 skal stige saktere enn BNP. Det er en tilnærmet selvfølgelighet for et land som moderniseres i et utrolig tempo. Og et slikt mål gir fortsatt rom for å ferdigstille minst et kullkraftverk hver eneste uke.

Om noen tiår vil antagelig Kina alt i alt ha deponert mer CO2 i atmosfæren enn noe andre land.

Baklengs

Ringvirkningene er store. Vil ikke Kina, så vil ikke Japan. Og vil ikke USA så ville ikke Canada. Og vil ingen av disse landene, så vil heller ikke Russland.

Derfor kommer klimaforhandlingene i Durban til å bekrefte at verden nå beveger seg baklengs. Kyoto-avtalen vil ikke bli utvidet til raskt voksende land i Asia. Tvert imot vil avtalen avgå ved døden i sin nåværende form.

EU, Norge og Sveits kan bli stående helt alene om å påta seg forpliktelser utover 2012.

Kvotehandel

Ikke alle som er redd temperaturøkninger, er lei seg for et slikt utfall. For Kyoto avtalen har fungert dårlig.

Avtalen setter et tak på de samlede utslippene fra de vel 35 deltagerlandene. Innenfor denne rammen blir landene tildelt utslippskvoter, som kan kjøpes og selges.

Men utslippstaket er latterlig lavt. Antall utslippstillatelser er for mange.

Det som skulle være et utslippstak, blir et utslippsgulv. Ethvert forsøk på å gjøre en ekstra innsats for å få ned utslippene – bortsett fra å makulere tildelte kvoter – vil føre til at andre får rom til å slippe ut mer CO2.

Derfor er det lett å legge skylden på kvoter og kvotehandel som system. Men det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at Kyoto-avtalen hadde et lavt tak for samlede utslipp. Det skyldes uviljen mot å påta seg større forpliktelser.

Denne uviljen vil ikke forsvinne uten en internasjonal avtale. Man skal være superoptimist for å tro at frivillige, nasjonale tiltak vil resultere i større, samlede utslippskutt.

Bush is back

Men det er akkurat den veien verden går. George W. Bush gamle prinsipp om frivillige tiltak blant en koalisjon av villige er i ferd med å overta som bærende prinsipp i det internasjonale klimaarbeidet.

I Durban blir forhandlingene langt på vei redusert til en krangel om hvordan man kan lage sammenlignbare tabeller over alt for små nasjonale løfter.

I de neste to ukene blir det også dragkamp om opprettelsen av et nytt klimafond. Men ambisjonene strekker ikke så langt som å fylle fondet med penger eller bestemme hvordan de skal brukes. Så lite populært er nå forsakelser på klimaets alter.

Verden og Norge

Også i Norge er vljen til å fortelle velgere og næringsliv at de må betale – og betale mer – for å slippe ut CO2 mindre enn før.

I Norge dreies derfor klimapolitikken mer og mer mot statsbudsjettet og oljefondet – som brukes for å betale for tiltak som regjering og storting ikke tør sende videre til velgerne. Klimapolitikken beveger seg mot en subsidiekonkurranse.

Dessuten får vi et system med såkalte grønne sertifikater. Men det er karakteristisk at tungindustrien unntas fra kravet som andre strømabonnenter må tåle, om å betale for ekstrakostnadene ved å bygge ut mye mer strøm fra fornybare kilder. De sterkeste lobbygruppene vinner.

Merkelige Norge

Norge er et gammeldags og fremtidsrettet land på samme tid.

Vi produserer i enormt omfang det fossile brenselet som verden må ta farvel med i løpet av noen få tiår. Klimaet tåler ikke at all karbon i jordskorpen utvinnes og brennes.

I Norges utsatte posisjon blir det ekstra påfallende at olje- og energiminister Ola Borten Moe aksepterer at Statoil utvinner tjæreolje i Canada. Det er en dobbel provokasjon.

Canada er det eneste landet som har ratifisert Kyoto-avtalen, som likevel nekter å forholde seg til utslippstaket.

Men vi er også fremtidsrettet. Vi bruker, relativt sett, lite fossil energi innenlands. Der andre land får sin strøm fra kull, har vi vannkraft.

Derfor opplever Norge allerede nå det resten av verden skal få oppleve om noen tiår: Det blir vanskelig å få ned CO2-utslippene når strømmen allerede kommer fra fornybare kilder. Det er derfor Regjeringens klimamelding stadig blir utsatt.

Norge og verden

Mange mener at det har vært kynisk av Norge å kjøpe kvoter og betale for å redusere utslipp i andre land. Vi kaller det å kjøpe seg fri.

I Durban blir hovedproblemet at mange vil være fri uten å betale.

Kampen mot klimautslippene står ved en skillevei i mer enn en forstand. Temperaturstigningen truer med å ta av akkurat mens det internasjonale miljøengasjementet er i ferd med å smuldre opp.

Fra mandag og i to uker fremover er Durban i Sør-Afrika samlingssted for enda en FN-konferanse om klimatrusselen.

Karavanen

I 19 år har statsledere, miljøvernministere og et kobbel av lobbyister reist verden rundt til stadig nye forhandlingsrunder.

FNs klimakonvensjon, skapt i Rio i 1992, ble i 1997 utvidet med Kyoto-protokollen, som innførte et tak på de samlede utslippene fra de rikeste industrilandene. Slik fikk verden en modell for hvordan en global avtale etter hvert kunne konstrueres.

Det var i København for to år siden at kvantespranget mot en bedre fremtid skulle komme. I stedet ble det nesten full skjæring.

Kina og USA

For europeerne kan tiden siden København-møtet nesten beskrives som sorgprosess. EUs gode eksempel teller lite. Hegemonene – de dominerende landene – må gå i spissen hvis det skal det skal bli et globalt samarbeid hvor alle ofrer mer enn de ville gjøre på egen hånd.

Men uttrykket global oppvarming er i mellomtiden fjernet fra Barack Obamas vokabular.

Kina burde ha størst forutsetninger av alle for å opptre troverdig i klimapolitikken. Landets innsats for å begrense klimautslippene vil komme egne innbyggere til gode mer enn tilfellet er for noe annet land. Men foreløpig kommer økonomisk vekst og nye arbeidsplasser for å trygge den politiske stabiliteten først.

Landets ledere har nøyd seg med å love å bruke energien vesentlig mer effektivt enn før. Utslippene av CO2 skal stige saktere enn BNP. Det er en tilnærmet selvfølgelighet for et land som moderniseres i et utrolig tempo. Og et slikt mål gir fortsatt rom for å ferdigstille minst et kullkraftverk hver eneste uke.

Om noen tiår vil antagelig Kina alt i alt ha deponert mer CO2 i atmosfæren enn noe andre land.

Baklengs

Ringvirkningene er store. Vil ikke Kina, så vil ikke Japan. Og vil ikke USA så ville ikke Canada. Og vil ingen av disse landene, så vil heller ikke Russland.

Derfor kommer klimaforhandlingene i Durban til å bekrefte at verden nå beveger seg baklengs. Kyoto-avtalen vil ikke bli utvidet til raskt voksende land i Asia. Tvert imot vil avtalen avgå ved døden i sin nåværende form.

EU, Norge og Sveits kan bli stående helt alene om å påta seg forpliktelser utover 2012.

Kvotehandel

Ikke alle som er redd temperaturøkninger, er lei seg for et slikt utfall. For Kyoto avtalen har fungert dårlig.

Avtalen setter et tak på de samlede utslippene fra de vel 35 deltagerlandene. Innenfor denne rammen blir landene tildelt utslippskvoter, som kan kjøpes og selges.

Men utslippstaket er latterlig lavt. Antall utslippstillatelser er for mange.

Det som skulle være et utslippstak, blir et utslippsgulv. Ethvert forsøk på å gjøre en ekstra innsats for å få ned utslippene – bortsett fra å makulere tildelte kvoter – vil føre til at andre får rom til å slippe ut mer CO2.

Derfor er det lett å legge skylden på kvoter og kvotehandel som system. Men det er selvfølgelig ingen tilfeldighet at Kyoto-avtalen hadde et lavt tak for samlede utslipp. Det skyldes uviljen mot å påta seg større forpliktelser.

Denne uviljen vil ikke forsvinne uten en internasjonal avtale. Man skal være superoptimist for å tro at frivillige, nasjonale tiltak vil resultere i større, samlede utslippskutt.

Bush is back

Men det er akkurat den veien verden går. George W. Bush gamle prinsipp om frivillige tiltak blant en koalisjon av villige er i ferd med å overta som bærende prinsipp i det internasjonale klimaarbeidet.

I Durban blir forhandlingene langt på vei redusert til en krangel om hvordan man kan lage sammenlignbare tabeller over alt for små nasjonale løfter.

I de neste to ukene blir det også dragkamp om opprettelsen av et nytt klimafond. Men ambisjonene strekker ikke så langt som å fylle fondet med penger eller bestemme hvordan de skal brukes.

Så lite populært er nå forsakelser på klimaets alter.

Verden og Norge

Også i Norge er vljen til å fortelle velgere og næringsliv at de må betale – og betale mer – for å slippe ut CO2 mindre enn før.

I Norge dreies derfor klimapolitikken mer og mer mot statsbudsjettet og oljefondet – som brukes for å betale for tiltak som regjering og storting ikke tør sende videre til velgerne. Klimapolitikken beveger seg mot en subsidiekonkurranse.

Dessuten får vi et system med såkalte grønne sertifikater. Men det er karakteristisk at tungindustrien unntas fra kravet som andre strømabonnenter må tåle, om å betale for ekstrakostnadene ved å bygge ut mye mer strøm fra fornybare kilder. De sterkeste lobbygruppene vinner.

Merkelige Norge

Norge er et gammeldags og fremtidsrettet land på samme tid.

Vi produserer i enormt omfang det fossile brenselet som verden må ta farvel med i løpet av noen få tiår. Klimaet tåler ikke at all karbon i jordskorpen utvinnes og brennes.

I Norges utsatte posisjon blir det ekstra påfallende at olje- og energiminister Ola Borten Moe aksepterer at Statoil utvinner tjæreolje i Canada. Det er en dobbel provokasjon. Canada er det eneste landet som har ratifisert Kyoto-avtalen, som likevel nekter å forholde seg til utslippstaket.

Men vi er også fremtidsrettet. Vi bruker, relativt sett, lite fossil energi innenlands. Der andre land får sin strøm fra kull, har vi vannkraft.

Derfor opplever Norge allerede nå det resten av verden skal få oppleve om noen tiår: Det blir vanskelig å få ned CO2-utslippene når strømmen allerede kommer fra fornybare kilder.

Det er derfor Regjeringens klimamelding stadig blir utsatt.

Norge og verden

Mange mener at det har vært kynisk av Norge å kjøpe kvoter og betale for å redusere utslipp i andre land. Vi kaller det å kjøpe seg fri.

I Durban blir hovedproblemet at mange vil være fri uten å betale.