Verdens 100 viktigste tenkere?

Det er mange forutsigbare navn på listen: På en ubestridt førsteplass språkforskeren og USA-kritikeren Noam Chomsky, på annenplass forskeren og forfatteren Umberto Eco, lenger ned på listen ekspresident Václav Havel, filosofen Jürgen Habermas, nyliberalismekritikeren Naomi Klein, kulturhistorikeren Camille Paglia, samfunnsviteren Anthony Giddens og islamreformisten Tariq Ramadan. Kåringen skjer i regi av det britiske Prospect Magazine og det amerikanske Foreign Policy Journal. I september presenterte de en liste på 100 urangerte navn, i novembernummeret som er ute nå er avstemningsresultatet klart.

Hva skjevhetene sier.

Det mest interessante med listen er likevel ikke nøyaktig hvem som er med. Muligens ville bare 20-30 navn overleve hvis kåringen ble foretatt av andre. Det mest interessante er å se på hva skjevhetene på listen illustrerer. Ikke overraskende bor det store flertallet av de 100 i Europa og USA, enten de nå har flyttet dit eller er født der. Og det er få afrikanske og asiatiske intellektuelle på listen, selv om det er flere enn det ville vært før 11. september 2001. Autoritære regimer skaper ikke rom for høyprofilerte intellektuelle. Men en mer prosaisk forklaring er nok like viktig: De fleste som har deltatt i avstemningen bor i Europa eller USA. Et unntak er en strøm av stemmer fra Iran. Det har gitt slike utslag som at Ali al-Sistani, med tittel storayatollah, er kåret til verdens 30. viktigste intellektuelle, samtidig som politiske ledere som Dalai Lama og Nelson Mandela ikke er med. Det er derimot sjefen for Verdensbanken, Paul Wolfowitz.

Flere religionskritikere.

Storayatollahens plass er balansert av at den iranske regimekritikeren og nobelprisvinneren Shirin Ebadi er på 12. plass. Og kritikere av islamisme som ideologi er godt representert, ikke minst den somalisk-fødte nederlandske politikeren Ayaan Hirsh Ali.Kjønnsfordelingen blant de 100 er et kapittel for seg, med bare ti kvinner totalt. Nesten like fraværende er skjønnlitterære forfattere. De få som er med har stort sett tilhold i Midtøsten, Afrika eller Asia, som Orhan Pamuk, Amos Oz, Wole Soyinka, Chinua Achebe, J. M. Coetzee og Gao Xingjian. Hverken europeiske eller amerikanske fiksjonsforfattere er inne. Et annet påfallende fravær er franske tenkere, Frankrike har jo levert mange av de ledende intellektuelle i det 20. århundre. Gilles Kepel, Alain Finkielkraut, Jean Baudrillard og Julia Kristeva er de eneste som er med på dagens liste. Skandinavia har ett enslig navn på listen, dansken Bjørn Lomborg, kjent for å bestride alvoret i verdens miljøkriser.

Mange universitetsprofessorer.

Nok om de påfallende manglene. Hva slags type profiler dominerer listen over "verdens 100 viktigste intellektuelle"? Amerikanske og britiske universitetsprofessorer er sterkt med, kanskje med en overvekt på høyresiden. Talsmenn for globalisering og fri verdenshandel er også sterkere representert enn kritikerne av de samme internasjonale utviklingstrekk. Men en del frie tenkere som har brukt det meste av sin tid de siste årene på kritikk av USAs nye rolle i verden, er likevel inkludert.Hvis denne listen skal tas alvorlig, betyr det at samtidens ledende tenkere fremfor alt er vitenskapsmenn og - kvinner med stort politisk engasjement.Kan den tas alvorlig? Ja, iallfall som en stemningsrapport om hvilke navn som er opinionsledere for Vestens eliter. Det er trolig det meste listen sier. Dessuten gir den faktisk sjansen til å oppdage ukjente navn som er viktige på mer avgrensede felter.

For mye makt?

Listen vil irritere dem som er opptatt av "rene" definisjoner av hva en intellektuell er. Mange av de kårede har stor politisk og institusjonell makt, og flere av dem er ikke akkurat folk som kaster sand i maskineriet. Andre er rene forskere som holder seg på sitt eget felt.Det beskjedne innslaget av grenseoverskridende tenkere på listen forhindrer likevel ikke at den fanger opp svært viktige tenkere som oppnår innflytelse ved å sette sin kunnskap og sine analyser i spill i offentligheten og dermed former borgernes syn på virkeligheten.Det er jo ikke lite. Bare man husker at kåringer ofte sier like mye om dem som kårer som om dem som blir kåret.
Knut Olav Åmås er
medarbeider i Aftenposten og redaktør i Samtiden