Vi trenger en klimaminister

En tilfeldig saksbehandler i finansdepartementet eller olje- og energidepartementet har sannsynligvis større makt over norsk miljøpolitikk enn alle direktørene i miljøverndepartementet tilsammen. Det er nemlig ikke i Helen Bjørnøys departement at de viktige premissene og avgjørelsene fattes. 8. mai 1972 ble Olav Gjærevoll utnevnt til verdens første miljøvernminister. Norge var først med et eget departement som skulle ha ansvaret for natur-og miljøvern. Men siden da har tiden stått stille. Departementet er bare utrustet for å ta seg av naturvern, kulturminnevern og litt forurensning.

Mislykket strategi.

I årevis har norske statsministre forsvart små og til dels reduserte bevilgninger til miljøverndepartementet med at det ikke er der de store miljøløftene tas. Viktigste arena for miljøomlegginger er i næringslivet, i oljebransjen og i samferdsel - sortert i hver sine fagdepartementer. Denne strategien har mislykkes. Vel og bra at alle sektorer skal tamiljøansvar. Det er en selvfølge. Men fagdepartementene har et helt annet hovedfokus. Litt forenklet kan det oppsummeres slik: Olje- og energidepartementets viktigste mål er å få pumpet opp mest mulig olje og gass - og så tenke miljø hvis det passer sånn. Finansdepartementets viktigste jobb er å passe på at det ikke brukes for mye penger og at oljepengene yngler. Samferdselsdepartementet skal sørge færrest mulig køer, landbruksdepartementet skal sørge for mest mulig melk og næringsdepartementet skal sørge for at industrien blomstrer så folk har et sted å jobbe.Og så gjelder det for dem alle at de skal tenke litt miljø, hvis de har tid og det ikke bremser veksten.Miljøverndepartementet skal koordinere miljøinnsatsen. Men det er komplett umulig å koordinere noe som helst hvis man ikke kan sette makt bak kravene. Helen Bjørnøy kan sende så mange brev hun vil til Liv Signe Navarsete om å prioritere kollektivtrafikk i konkrete veiutbygginger, men det er Navarsete som bestemmer. Resultatet av at fagdepartementene har hatt hovedansvaret for norsk miljøpolitikk er at Norge i realiteten (bortsett fra på det verbale plan) er en miljøsinke i Europa. Våre CO2-utslipp er åtte prosent høyere enn de var i 1990, og for å mestre våre Kyoto-forpliktelser må det kjøpes kvoter for store beløp. Dessuten har vi vedtatt at utslippene skal øke dramatisk fra nye gasskraftverk, vi kaster mer søppel enn noen andre og vi har Europas kanskje dårligste togtilbud.I høst skal Stortinget behandle en klimamelding som er så tåkete at det ble pinlig da jeg i sommer skulle forklare en indisk kollega hva som egentlig står der. Klimameldingen ville vært oppsiktsvekkende visjonær og fremtidsrettet hvis den hadde vært fremmet i 1980. Ikke i dag. I tillegg til at den er et kompromiss mellom tre partier, er den også et kompromiss mellom fagdepartementenes sterke særinteresser. Miljøverndepartementet har ikke bestemt innholdet, departementet har kun vært sekretariat.

Klima mer enn miljø.

Hvorfor er det så viktig å gjøre noe med dette nå?Det kan synes uklart om norske politikere har tatt seg bryet med å lese vårens rapporter fra FNs klimapanel. Kort fortalt: Verden står foran store, irreversible klimaendringer: Verdenshavene er i ferd med å bli så oppvarmet at de vil slutte å ta opp CO2 og heller begynne å avgi de enorme mengdene som er lagret der. Vi nærmer oss et "tipping point" hvor en plutselig og irreversibel nedsmelting av de store ismassivene på Grønland og kanskje i Antarktis starter. Og utslippsveksten i verden har aldri vært større enn nå.Klimatrusselen er ikke et miljøproblem, den er en eksistensiell trussel.

Bør oversettes?

Når Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg og Åslaug Haga får seg til å si at de er fornøyd med den klimameldingen de har lagt frem, er det kanskje på tide at de får oversatt klimapanelets rapporter til norsk. Tiden har kommet til at politikerne, som alle oss andre, må ta stilling: Enten tror vi på det panelet skriver, eller så tror vi ikke på det. Klimapanelet er mer enn 90 prosent sikre på at vi står foran irreversible menneskeskapte klimaendringer.Dersom vi vil ta panelets advarsel på alvor trengs en helt annen politikk. Og den kommer ikke til å bli initiert fra hverken oljedepartementet eller finansdepartementet. Tiden er over da man kan "leke" klimapolitikk. Norge kan bli det første land i verden som får et miljøverndepartement med reell makt - med styrke til å bestemme at all politikk skal sette klimatrusselen først. Statsministeren bør flytte hele avdelinger med våre fremste eksperter og byråkrater fra olje- og energi, fra samferdsel, fra finans osv. til Myntgata.Kanskje bør departementet døpes om til Klimadepartementet - med en underavdeling som tar seg av naturvern, kulturminnevern og "småforurensning".