KINA ER I HARNISK. Hundretusener av kinesere - mest ungdommer - har de siste dagene stormet gjennom gatene i landets storbyer med rop om hevn og død over Japan. "Ned med de japanske grisene!" skrek menneskemassen. Regjeringens budskap virker minst like klart: Det stolte, ufeilbarlige Kina vil ikke fire så mye som en tomme.Kina og Japan er nære naboer, viktige handelspartnere og historiske fiender. Før helgen møttes de to lands utenriksministre ved et særdeles firkantet bord i Beijing. Møtet ble etter sigende kortere enn ventet, og da mannjevningen var over, følte ingen av dem trang til å smile. Tydelig skuffet lettet Nobutaka Machimura med kurs for Tokyo. Samhandelen mellom de to landene beløp seg i fjor til 168 milliarder dollar. Det er mye som står på spill. Kinesernes misnøye med japanernes form for historieskrivning er av gammel dato. Med jevne mellomrom reviderer japanerne sine skolebøker, og hver gang blir det bråk. I årevis har japanske historikere - med regjeringens velsignelse - dokumentert en velutviklet evne til å fortie viktige kapitler i landets nyere historie. Derfor har kineserne god grunn til å føle seg støtt. Japans felttog i Kina fra 1937 til 1945 endte med vel 20 millioner kineseres død. Bare i den mye omtalte "voldtekten på Nanjing" ble minst 260 000 sivile drept, ifølge tribunalet som senere gransket udåden. Jo, det er mye å beklage.Men med hvilken rett krever utenriksminister Li Zhaoxing at japanerne skal "fortelle sannheten"? Dagens største historieforfalskere bor i Kina. Helt siden 1949, da formann Mao og hans røde armé marsjerte inn i Beijing, har de kinesiske kommunistene anstrengt seg til det ytterste for å omskrive og fortie historien. Den ene groteske løgnen har avløst den andre, og politikere som har falt i unåde, er blitt tryllet ut av historien av spesialutdannet personell i mørkerom. Kulturrevolusjonens erkeskurk Liu Shaoqi, tidligere forsvarsminister Lin Biao og Maos hustru Jiang Qing er bare tre eksempler.

Partiet og sannheten.

I Kina er sannheten underlagt partiet. Derfor må kinesiske skolebarn og studenter nøye seg med historien i sterkt skamfert utgave. I kapitlet om jordreformene tidlig på 1950-tallet står det for eksempel ingenting om at to millioner bønder ble stemplet som klassefiender og drept. Om Det store spranget (1958- 61) nøyer forfatterne seg med å si at det "skapte stor ubalanse i den nasjonale økonomien", at det "rammet bøndenes interesser i alvorlig grad", og at det "svekket deres entusiasme for å bygge et sosialistisk samfunn".Men hva skjedde?Det store spranget var formann Maos forsøk på å finne en snarvei til det klasseløse samfunnet. Folkekommunene ble opprettet, og bønder som knapt kunne lese og skrive, ble satt til å produsere jern og stål. Massemobiliseringen endte med millioner av menneskers død. Fra Den internasjonale Røde Kors-ligaen og andre fikk Kina tilbud om matvarehjelp. Men tilbudet ble avslått. "Sult finnes ikke i dette landet," forsikret formann Mao. "Jeg gjentar, sult finnes ikke!" Tidlig på 1980-tallet nedsatte partiet en kommisjon for å granske omfanget av katastrofen. Den konkluderte med at mellom 43 og 45 millioner kinesere hadde lidd "en unaturlig død". Av forståelige grunner ble rapporten forsøkt hemmeligholdt.

Uvitende.

I dag er unge kinesere bortimot uvitende om det som skjedde under Det store spranget. Og hvor mye vet de om Kulturrevolusjonen? Særlig kloke av å lese de godkjente bøkene blir de i hvert fall ikke. Igjen ble talløse kinesere ofret på revolusjonens alter. Flere år senere, i 1989, gjorde studentene opprør. Demonstrasjonene på Den himmelske freds plass varte i nesten to måneder, inntil Folkets frigjøringshær rykket inn med tanks og skarpe våpen. Hva skjedde egentlig natten til 4. juni? Vanskelig å si, men de som leter etter kunnskap, kan se helt bort fra kinesernes egen historieskrivning. Sett med kommunistpartiets øyne var studentenes opprør bare "en kontrarevolusjonær hendelse".Ungdommene som de siste dagene har demonstrert i Kina, har lovt å komme tilbake, ikke bare én gang, men mange ganger - helt til "de japanske grisene" tilstår og kryper til korset. Greit nok, men når de er ferdige med å kaste stein på Japans ambassade, bør de marsjere videre til det kinesiske kommunistpartiets hovedkvarter. Men det beste alternativet er naturligvis en dialog. En sannhetssøkende dialog. faeroevi@online.no