SMISKING. MISUNNELSE. MEDIER. Skole. Porno. Krig. Helse. Religion. Politikk. Sosial utestengning. Det går varmt når mennesker mellom 13 og 18 år bedriver samfunnsdebatt."Du kan være mørbanket og ødelagt, men psyken din skal være på topp og klar til å ta en hver utfordring, later til å være det folk flest tror. Våkne opp! Det finnes psykiske problemer, og de er like alvorlige som de fysiske!" skriver "Pixie"."Jeg er en tenåringsjente som både er personlig kristen, og hører på Sex Pistols og Turboneger. En selvmotsigelse?" spør "Kristen Punker".Innleggene renner inn til Aftenpostens ungdomsside, "Si ;D". Unge mennesker forteller at de river kulturdelen fra foreldrene om morgenen for å lese meningene til andre i samme aldersgruppe. Det er også viktig at foreldrene kan lese det de skriver, fortelles det. Som i den regulære samfunnsdebatten handler det altså om å bli sett og hørt - av hverandre, av foreldrene og av samfunnet rundt.

Kastrerte voksne.

Etter å ha fulgt ungdomsdebatten i et halvt år, slår det meg at den er et speilbilde av samfunnsdebatten forøvrig - bare ærligere. Mer personlig. Sannsynligvis fordi den langt på vei er blottet for taktikk og smarte hensyn. Det står ikke penger - forskningsmidler, forfremmelser eller overføringer - på spill der unge mennesker debatterer. Men makt er ikke noe ukjent fenomen. De står i fare for å miste posisjonen i gjengen ved å fremme upopulære synspunkter, men mange gjør det altså likevel.Nylig traff jeg en frustrert bekjent. Han er informasjonssjef i et større selskap, og kom med følgende hjertesukk:"Jeg kan ikke delta i samfunnsdebatten lenger. Jeg kan ikke mene noe som helst".Kan han ikke det? Må han holde seg unna offentligheten av lojalitet til systemet han arbeider i? I så fall har vi et alvorlig demokratisk problem. Den dagen lojaliteten til "systemet" blir sterkere enn den personlige retten til å delta i samfunnsdebatten, har vi redusert hverandre til meningsbærende evnukker.Ungdomsdebatten har selvsagt en naturlig friskhet som en voksendebatt ikke kan få. På godt og vondt. Livserfaring og dyrkjøpt kjennskap til konsekvenser, fungerer som sosiale støtdempere der voksne mennesker barker sammen. Vi har dessuten mistet ungdommens selvopplevde rett til å skifte mening annenhver uke. Men én gang i blant må det være lov til å vurdere eget tankegods.

Tie eller tale.

Hvert enkelt menneskes frihet til å ytre seg, er demokratiets grunnleggende rettighet, og lojalitet er et relativt begrep. Helt sentralt i vårens arbeid med et nytt lovverk for ytringsfrihet, finner vi derfor problemstillingene rundt begrepet lojalitet. Hva vil det si å være lojal - og hvem skal man være lojal overfor? Sjefen? Bedriftseierne? Storsamfunnet? Oss selv?Stortingsflertallet vil nå innføre et sterkere vern av arbeidstagere som varsler offentligheten om kritikkverdige forhold på egen arbeidsplass. Utgangspunktet er at alle må ha rett til å varsle, og at gjengjeldelse mot arbeidstager må være forbudt. Og behovet for lovfestet beskyttelse er åpenbar. Internasjonal forskning viser at det store flertall av varslere - eller "whistle blowers" - straffes hardt på jobben. Mange blir arbeidsløse, og det er ikke uvanlig å bli trakassert inn i psykiske problemer. En engelsk undersøkelse tok for seg 77 barn av varslere, av disse hadde 60 fått problemer. Det koster å gå motstrøms, og det nye lovverket er trolig bare et lite skritt på veien mot å verne arbeidstagere som står opp mot sterke systemer. Arbeidstilsynet har i den forbindelse foreslått et eget ombud for varslere. Det er en god idé. Slik kan vi profesjonalisere arbeidet, og unngå at varslingen blir et skalkeskjul for hevn. En varsler som motiveres av egeninteresse, vil alltid mistenkeliggjøres. Og de finnes.

Maktesløs klaging.

Men selv deltagelse i den normale samfunnsdebatten kan ha sosiale kostnader. Utestengning og latterliggjøring er ingen ukjent straff dersom man ikke har "riktige meninger" i særlig betente debatter. Dette kan være årsaken til at så mange holder seg utenfor, og heller bruker kreftene på å klage sin maktesløse nød over lunchbordet. Da kan det være inspirasjon å hente i den vekselvis rasende og glade ungdomsdebatten. Der pågår for eksempel en spennende meningsutveksling om smisking, som ikke kan sies å være noe typisk ungdomsfenomen. Forskjellen er at det i voksenverdenen heter "å holde seg inne med", og at fenomenet i seg selv bidrar til å kastrere debatten. Les - og bli inspirert.