SÅ VANLIG - SÅ VANSKELIG. De er de første menneskene i livet vårt, og sannsynligvis de viktigste - uansett hva de gjør med oss. Uansett om de er der eller ikke. Vi kan forsøke å ta avstand. Vi kan forsøke å stenge dem ute. De er med oss likevel. De laget oss, preget oss og gjorde sannsynligvis så godt de kunne. De er foreldre.Arvesynden lever i beste velgående. Skjulte barnefødsler, alkoholisme, utroskap. "Hva var det egentlig som skjedde med onkel Bengt?". Nei, det snakker vi ikke om. Det var visst ett eller annet med nervene. Bitre arveoppgjør, og familier i oppløsning. Velment press fra ambisiøse foreldre. Fraværende fedre. Usikre mødre. Religiøs strenghet. Sorg og frykt med røtter tilbake til bestemors far. Midt i dette lever vi, og later som ingenting. Holder maska. Slik risikerer vi over tid å miste den oppriktige kontakten med dem vi er glad i - og ikke minst: kontakten med oss selv.Det trenger slett ikke å være traumatiske hendelser eller dysfunksjonelle familieforhold. Ingen slipper unna. Foreldrene er der. Som en dyp lengsel. Som støtte og berikelse der forholdet fungerer. Eller som sort irritasjon der kjærligheten har gått sur.

Rydde i kjeller'n.

Noe må gjøres, og jeg har et forslag. Vi må ta foreldreklystér. Gjennomgå et skikkelig møte med oss selv og vår egen bakgrunn - helst i samtale med noen som skjønner hva de driver med. Noe annet er rett og slett mentalt uhygienisk. La det være en coach - en psykolog - en psykiater - en terapeut av det gode slaget. Velg selv.Det kan være både klargjørende og bra å snakke med familie og venner. Noen dager alene på et svaberg er heller ikke å forakte, men selve klystéret er ingen jobb for amatører. I løpet av - la oss si fem veiledningstimer, kan grunnlaget legges for en personlig utvikling som i verste fall åpner et behov for mer veiledning. I beste fall gir det oss akkurat det møtet som skal til for å rydde i kjelleren. Børste støv av glemte skatter, kaste gammel dritt, og slippe luft inn i mørke rom. De glemte skattene er helt sentrale, for dette handler ikke bare om å kvitte seg med slagg. Det dreier seg om å bli bevisst på det vi har med oss - som driver oss og former oss - og som stopper oss. Det handler om å finne frem til verdisakene, og kaste det vi ikke vil ha.

Hån og jubel.

I et drøyt år har jeg tenkt på dette. Jeg har diskutert det med fagfolk, med venner og med familie. Reaksjonene har vært varierte, men aldri likegyldige. Noen er hånlige, mens andre nikker ivrig. Noen legger armene i kors og er skeptiske, mens andre jubler. Fellesnevneren er at temaet alltid skaper røre og diskusjon."Vi har ikke nok ressurser", sier fagfolket. "Vi er dessuten ikke mange nok til å ta unna en kraftig økt etterspørsel".Nei vel. Da trenger vi flere veiledere. Dette er utdanningspolitikk, og sunn samfunnsøkonomi. Tenk hvilke mengder psykisk stress som ikke får feste seg som lidelse og generell selvforakt dersom vi våger å rydde kjeller´n i tide? Forebyggende helsearbeid heter det - akkurat som vaksiner. Eller som 100 000 km-servicen på bilen."Det holder å snakke med familie og venner", sier noen.Hallo! Det er jo nettopp de som skal ut av systemet. Ja, ikke helt ut, selvsagt - men de er en del av livet som skal renses. De utgjør det finmaskede nettet av kjærlighet og frustrasjon - støtte og misunnelse som vi mennesker vever rundt oss selv og hverandre. Det er bedre å erkjenne dette enn å late som ingenting."Jeg skulle ønske jeg hadde fått foreldreklystér", sier moren min.

Kollektiv renselse.

Vi trenger også kollektivt klystér. For å rense gamle sår og stake kursen videre. Danmark har nylig vært gjennom en slik renselse. Etter mer enn 50 år i taushet har danske motstandsfolk fortalt om likvideringer av medløpere under krigen. Ubehagelige følelser, fortrengninger og tvilsomme myter er de siste årene blitt gjenstand for en stor offentlig debatt - et slags offentlig klystér.Barnebarn av motstandsfolk forteller om hvordan de lever med traumatiske opplevelser fra sine egne foreldre, som er tynget av besteforeldres liv i taushet. Likvideringene er blitt tabubelagt for dem som utførte dem, og skambelagt for de pårørende. Det finnes tallrike beretninger om hvordan folk som utførte drapene, senere i livet har begått selvmord.

Livet lever.

Men for de fleste av oss går livet videre - sårbart, spennende, smertefullt og forvirrende. Vi kan velge å bli kjent med oss selv - på godt og vondt - eller vi kan velge å ignorere landskapet av nedarvet tankesett, preferanser og tabuer.Velger vi det siste, kan vi være nokså sikre på at arven går videre. Velger vi det første, har vi muligheten til å leve selvstendige liv - tenke selv - og kanskje rydde plass til sannere og rikere forhold til de menneskene som er oss aller kjærest. Kathrine Aspaas er kommentator i Aftenposten.