DEKAN BJARNE ROGAN erkjenner (Aftenposten 30. august) at favoriseringen av interne søkere til stillinger ved Universitetet i Oslo er et «aktuelt problemfelt». Men mine eksempler bygget dessverre på en rekke misforståelser, skriver han.

Det må bety at Rogan selv kjenner til andre og bedre eksempler på ukulturen. Akkurat det overrasker ikke meg, etter at jeg den siste uken har mottatt brev, e-poster og dokumenter om en lang rekke kontroversielle ansettelser ved Det humanistiske fakultet (HF), men også andre fakulteter og universiteter.

Enkelte av disse sakene kunne for så vidt egne seg for offentlig debatt. Intensjonen med min kommentar 24. august var imidlertid å rette søkelys mot svakheter ved ansettelsespolitikken ved Universitetet i Oslo, og særlig HF. Derfor synes jeg det er beklagelig at debatten begrenser seg til et par kontroversielle enkeltsaker. Når til og med HF-ledelsen innrømmer at innavl kan være et problem og gir meg «honnør» for å peke på det, skulle man kanskje tro at den var interessert i å drøfte mulige tiltak. Tanken om karantenetid for nyutdannede doktorander avviser Rogan og rektor Arild Underdal kontant, uten selv å kaste frem andre forslag. Heller ikke ideen om et tettere nordisk samarbeid ønsker de å diskutere. Hvorfor?

Umyndige barn. Alle som har fulgt HF-ledelsen de siste årene, vet at den er kjent for «åpenhet, konkurranse og kvalitetssikring», påstår Bjarne Rogan. Det spørs om hans underordnede vil være enige i en slik karakteristikk. Debatten synes snarere å foregå i trange, lukkede rom.

I dag er det rektor Arild Underdal og Rogan selv som må bære ansvaret for denne klamme kulturen. Men den er ikke ny. «Vitenskapelige tjenestemenn er som umyndige barn i alderen 30 til 60 år,» skrev universitetsstipendiat og senere professor Daniel Haakonsen i VG i 1949, som en reaksjon på at ingen tok affære i en kritikkverdig ansettelsesprosess. «Det har nok hendt en og annen av dem at han har hatt ideer om hva som burde foregå på de voksnes universitet. Men det vender man seg hurtig av med å tenke på - det fører jo likevel intet steds hen.»

For utenforstående er dette et underlig paradoks. Hvordan kan det ha seg at en institusjon som lever av kritisk virksomhet, ikke selv dyrker en kritisk debattkultur i så sentrale spørsmål som rekrutteringspolitikken? Bare Universitetet i Oslo har nærmere 5000 ansatte, og skal i løpet av de nærmeste årene ansette flere hundre nye medarbeidere. Gjennom deltagelse i bedømmelseskomiteer og instituttstyrer er de ansatte selv sterkt involvert i nyansettelsene.

Apati. Kanskje er apatien et utslag av misforholdet mellom høye idealer og grumsete praksis. Universitets- og høyskolesektoren har landets tilsynelatende mest etterrettelige ansettelsesprosedyre. Vitenskapelige arbeider måles og veies i en svært tidkrevende prosess, sakene drøftes i flere instanser. Slik skal man sikre at den beste kandidaten får jobben.

Ikke desto mindre lærer akademikere raskt at mange ansettelser er bestemt på forhånd - av vennskapsforhold, nettverk og nepotisme. I praksis ansettes akademikere ofte på samme måte som i næringslivet, men uten at man vil innrømme det. Faktisk åpner alle formalitetene for en snedig form for ansvarsfraskrivelse, slik vi ser det når Bjarne Rogan forsvarer den svært omstridte ansettelsen av førsteamanuensis ved avdeling for religionshistorie: Alle formalitetene er i orden, til og med Sivilombudsmannen kan skrive under på det.

Formalitetene fungerer som et panservern mot kritikk, til tross for at det tydeligvis er fullt mulig å manipulere ansettelsesprosesser på et uformelt nivå. En myr. Det blir ingen skikkelige bølger i en myr, skrev Daniel Haakonsen i 1949. Når barna blir 40 år og endelig får sin faste årslønn, innrulleres de raskt i rådende maktforhold. Den nye organiseringen av forskningsmidler er heller ikke egnet til å demme opp for innavl, ettersom midlene nå deles ut gjennom større prosjekter gjerne ledet av etablerte fagfolk.

Jeg tror det gradvis vil tvinge seg frem en offentlig debatt om uheldige utslag av ansettelsespolitikken, som smale utlysningstekster, norsk proteksjonisme, utdefinering av sterke kandidater og brudd på universitetets eget likestillingsprogram. Heller enn å legge lokk på en slik debatt, bør HF- og universitetsledelsen nå følge oppfordringen fra rektorkandidat Kristian Gundersen om å ta dette «aktuelle problemfeltet» på alvor. At Gundersen så langt ikke har vunnet frem hos den sittende ledelsen, er bare nok et symptom på ansvarsfraskrivelse. De ansatte trenger et forum der de åpent og med offentlighetens innsyn kan drøfte egne retningslinjer - uten frykt for subtile sanksjoner.