KLARERE MELDING kunne politikerne neppe ha fått. Etter en hard valgkamp mellom fem kandidater ble reformkritikeren Geir Ellingsrud torsdag valgt til ny rektor ved Universitetet i Oslo (UiO). Stein A. Evensen, den eneste kandidaten som agiterte for reformene, ble slått ut i første valgomgang med bare ti prosent av stemmene. Fra rektorvalget ved Universitetet i Bergen i vår kom det enda klarere beskjed om at reformene slår feil ut. Da vant reformkritiske Sigmund Grønmo et klart flertall i alle grupper allerede i første valgomgang. Ved begge universiteter var valgdeltagelsen rekordstor både blant ansatte og studenter.

Sentrum er reformkritisk.

Rektorvalgkamper ved norske universiteter handler om mange ting: Hvem som er personlig egnet. Hvem som har sterkest ledererfaring. Hvilke fagmiljøer og forskningspolitikk kandidaten liker. Hvem som kan representere utad for å påvirke politikere til å gi handlingsrom og penger. Alle disse temaene var langt fremme i årets to valgkamper og flere av dem har selvsagt virket inn på valget. Men bortsett fra spørsmålet om personlig egnethet, ble reformdebatten den mest sentrale og trolig den som gjorde utslaget.I et valg mellom fem personer, vil velgerne gjerne trekke mot sentrum. Ved rektorvalget i Oslo viste dette samlende sentrumsstandpunktet seg å være moderat reformkritisk. Ikke bare ved at en av de reformkritiske fikk flest stemmer, men ved at alle fem kandidater etter hvert snakket om de uheldige virkningene av studieformen og hvordan de hadde tenkt å angripe problemene om de ble valgt.Ingen av kandidatene ønsker å endre de store brikkene i studiereformen som gradstruktur og nye karaktersystemer. Men til og med reformtilhengeren talte etter hvert for at det må ryddes mer sammenhengende tid til forskning, at virkningene av finansieringssystemet må dempes og at man må se en gang til på systemet med bare én sensor på lavere grad.

Ikke få og perifere.

Reformkritikerne er i tillegg opptatt av å verne om universitetsdemokratiet, minske byråkratiet, evaluere mindre og lære studentene mer, og å holde fast ved universitets egenart som noe vesensforskjellig fra bedrifter der lønnsomhet er viktigste mål.Under hele reformprosessen og senest under vinterens sterke debatter om ny universitetslov har statsråd Clemet hevdet at bare noen få, høyrøstede var kritiske til den reformpolitikken hun har foreslått etter studiereformen. Clemet har lyttet grundig og hevdet å ha bred støtte bak sine forslag. Valgene i Oslo og Bergen viser at hun neppe har hatt rett i disse antagelsene. Reformkritikerne er i flertall ved to av våre tre største universiteter. De er ikke en liten perifer gruppe, men går fra et kritisk ytterpunkt og langt inn i det samlende sentrum. Hvordan ansatte og studenter ved NTNU stiller seg, får vi aldri vite, siden de skal ansette rektor og ikke holde valg. Men ved flere høyskoler og ved universitetet i Tromsø tyder alt på at stemningen er som i Bergen og Oslo.

Regjeringsskiftet.

Arbeidet med den såkalte "kvalitetsreformen" ble inngangsatt av statsråd Jon Lilletun, videreført av statsråd Trond Giske og fullført av statsråd Clemet. Regjeringsskiftene har ikke ført til vesentlige endringer i universitetspolitikken. Selv om det i vinter foregikk dragkamper bak komitékulissene på Stortinget, er universitets- og høyskolepolitikken langt på vei blitt en konsensuspolitikk. Derfor vil det forestående regjeringsskiftet neppe bety noen automatisk kursendring i politikken for forskning og høyere utdanningssteder. Men besøk i de politiske bakrommene og klare meldinger fra dem politikken gjelder har påvirket før. Det er slik rektorvalget i Oslo er et viktig valg, ikke bare fordi det kan bety forbedringer ved vårt største og beste lærested, men også fordi det kan påvirke resten av den norske forskningens og utdannelsens muligheter til å være akademisk god. Debatten i rektorvalgkampene og universitetsvelgernes stemmer bør bli viktige navigeringspunkter for politikerne som skal styre i årene framover, enten de forblir rødgrønne eller det igjen skiftes til blått.