15 NYE KOREOGRAFER viste seg frem under den tre dager lange festivalen NyNorskDans. Et tettpakket program var håndplukket av kunstnerisk og administrativ leder ved Dansens Hus, Karene Lyngholm. Hun startet dermed året som i fjor, med å gi publikum og bransjefolk et gløtt inn i fremtiden.

Posisjonering.

Lyngholm gjør det eneste rette. Hun lokaliserer lovende vekster i underskogen og omplanter dem på sin nasjonale plattform. Samtidig vil jeg minne om hvor vanskelig det er å fange opp de rette talentene; hvem som er "de rette" avhenger av skjønn - og av kunstnerspirenes kontaktskapende evner. Selvsagt er ikke dette spesielt for dansen, men gjelder hele kunstinstitusjonen. Likevel er det ekstra viktig å følge det som nå utspiller seg av posisjoneringer og maktspill på dansefeltet, for vi snakker om en kunstart som ennå ikke har funnet former å stivne i.I år som i fjor har ikke Lyngholm operert med noe smalt nåløye for festivaldeltagelse. Derfor var programmet - urpremièrer og utdrag av turnerende, så vel som uferdige forestillinger - kvalitetsmessig ujevnt. Konsentrasjonen av høydepunkter var størst fra og med pauseinnslaget og ut kvelden fredag. På løpende bånd kom dans med sveiset jern (!), senere en utsøkt kombinasjon av dans, kostyme, tekst og video. Så forheksende flott danseteater og - til slutt - en smakebit fra det som kan vise seg å være norsk institusjonsteaters sprekeste satsing i vår. Heia Hålogaland Teater!

Fortellere.

Noen av forestillingene krevde mer fysisk utholdenhet av danserne enn teknikk. Koreografene er interessert i en rekke fortellerteknikker. Problemet er at for få av koreografene makter å prioritere hvilke de skal finpusse til et nivå som når forbi scenekanten. Fortellermessig var festivalens to mest nyskapende bidrag levert av kunstnere med belgisk/nederlandske ideer i bagasjen. Disse landenes scenekunst er godt kjent i Norge, og til sammen har landene brede utdannelsesmuligheter for koreografer. En studie av en aktmodells betroelser, samt et utdrag av en forestilling der danseren fremfører filmreplikker, ga utrykk for denne trenden.

Konkurranse?

Når slikt skjer, er festivalen på sitt beste. Ikke fordi de to sistnevnte var 100 prosent fordøyde verk, men fordi de uvanligste forsøkene er minst like viktige som mer udiskutabelt vellykkede bidrag i den visningsrammen en showcase er. NyNorskDans, som vist på
Kunsthøgskolen i helgen, har potensial. I Stockholm har de show-off.se, danskene har Dansolution og arbeider med et større. Slike utstillingsvinduer er gull verdt for talentspeidere, og senker terskelen for kontakt mellom kunstnere og publikum. Lyngholm har Londons The Place Prize som ett forbilde. Det betyr at NyNorskDans, i motsetning til for eksempel festivalstoresøsteren Oktoberdans i Bergen, kan bli en konkurranse. Per i dag er apparatet rundt NyNorskDans for spinkelt til å håndtere en konkurranse på tillitvekkende vis. Det festivalen trenger nå er tre ting: gjødsel, gjødsel og gjødsel. Så får aktørene heller diskutere hva den skal bestå i.