For fire år siden trodde norske avisredaktører at eierne la størst vekt på deres journalistfaglige styrke. Likevel svarte de fleste "inntjeningskravene" da de ble spurt hvilke forhold som påvirket redaktørrollen mest.Opplysningene er hentet fra Stig Finslos 2002-undersøkelse blant norske redaktører, og lite tyder på at inntjeningens forrang er svekket siden da. De siste årene har slikt skapt store endringer med nedbemanninger, redaksjonelle omlegginger og indre konflikter i avishusene.Dette ville neppe den legendariske avisredaktøren Ola Thommessen ha funnet seg i, eller ville han? I 1910 tok han sin flosshatt og gikk fra stillingen som sjefredaktør i Verdens Gang, en avis han selv hadde bygget opp fra et lite Venstre-organ i 1876 til landets dominerende menings- og nyhetsavis i 1905. Årsaken? At styret ville spare papirutgifter og forlangte å få bestemme hvor mange redaksjonelle sider avisen skulle ha i forhold til annonsemengden. Thommessen var tidens mest fremtredende pressemann og politiske kommentator. Avgangen i 1910 gjorde ham også til en av medie-Norges frihetshelter.

Fargerik.

Ola Thommessens navn har lenge vært selvskrevent når mediehistorie og politiske historie skulle skrives. Nå har bondesønnen fra Borre endelig fått sin første biografi, ført i pennen av frilansskribent Christopher Hals Gylseth. Han forteller om et eventyrlig liv, men setter også et kritisk lys på Thommessens prinsippmarkering.Han var kjent for å være uredd, hardtslående, svingende i humøret og med en lettrørthet som særlig slo ut når ordet "fedrelandskjærlighet" ble nevnt. Gjennom sin uavhengige politiske agitasjon, en sensasjonslysten nyhetstenkning og en ubarmhjertig spissformulert kommentarstil skaffet Thommessen seg stor fremgang, men også mange motstandere og forbigåtte konkurrenter. Likevel fikk han ved avgangen i 1910 nesten unison støtte. Hans hovedfiende, redaktør Nils Vogt i Høyre-organet Morgenbladet, skapte pressehistoriens motstykke til forlagsverdenens "børs eller katedral" da han retorisk spurte om det var "hodet eller portemoneen" som skulle styre i avisene.

Strateg.

Bare Aftenpostens Amandus Schibsted kritiserte Thommessen og skrev at en redaktør også måtte tenke på eiernes interesser. Nå viser Gylseth at også Thommessen kunne ha flere tanker i hodet samtidig.Han gikk av i protest mot eiermakten, men hadde før den tid vist uslåelig teft for nyheter og journalistiske vinklinger som økte opplaget og bedret hans økonomi som eier av halve aksjebeholdningen i Verdens Gang. Den opphetede tiden frem til unionsoppløsningen var god for avissalget i Norge, men etter 1905 falt opplaget. Redaktøren begynte å selge unna aksjer for å holde sin vel høye levestandard, forteller Gylseth. Slik mistet strategen kontroll etter selv i mange år å ha tenkt både med hodet og portemoneen. Den eneste veien til igjen å få makten ble å stifte en ny avis, noe Thommessen gjorde straks etter avgangen.

Felles front.

Thommessen-striden fikk sterk virkning uavhengig av hvor rene hans prinsipper var. Hans markering av en suveren redaktørmakt skapte en frihetsvind i norsk presse og førte til stiftelsen av Norsk Presseforbund, der journalister og redaktører for første gang samlet seg på tvers av politiske skillelinjer i en felles front mot eierne og pengemakten. Norske redaktører feirer fremdeles Thommessen for hans viktige slag i kampen for redaksjonell frihet. Han kunne like gjerne vært feiret fordi han fikk Fridtjof Nansen til å skrive sine unionsfiendtlige artikler våren 1905, men det er en annen historie.Thommessens liv etter disse store øyeblikkene ble ikke like glamorøst. Han nye avis havnet i lysebrunt selskap i mellomkrigstiden og gikk inn. Ola Thommessen selv døde i 1942 som en trist mann. En frihetshelt, men også et bilde på hvordan storhet og prinsipper skifter i pressen.